Jeg har tilbrakt nærmere to måneder på Barbados med nedstengning, ansiktmaske, karantene og covid-tester. Droner og politi på stranda har sjekket at ingen soler seg eller hygger seg, men bare «trener». Det har vært en merkelig tid med folketomme strender og generelt fravær av turister. Det skapte et helt eget fellesskap. Det er noe med de usikre tidene. Vi vet ikke lenger hva som venter rundt neste hjørne.

Idag var dagen for hjemreise til kalde og våte Storbritannia. Men vulkanen på naboøya St. Vincent 20 mil unna ville det annerledes.

Torsdag kveld gledet alle seg over å høre Barbados’ statsminister Mia fortelle at strendene, barene og livet generelt skulle åpne fra søndag 11. april. Det er 280.000 innbyggere og under 100 som har covid. Allikevel har det vært drakoniske virkemidler for å holde viruset i sjakk på øya som lever av turisme.

Det har vært vanskelige tider. Alle har sett frem til lindring og så går vi fra vondt til verre.

Tidlig fredag morgen startet vulkanutbruddet.





Vi så cruisespøkelsesskipene som har drevet rundt uten passasjerer i månedsvis sette kursen mot St.Vincent for å starte evakuering av 20.000 mennesker nord på øya. Siste gang vulkanen hadde utbrudd var i 1979. De som skal overføres til andre øyer får en vaksinedose først.

(Vet ikke hva det merkelige lyset på skipet var)

Vi forsto fredag kveld at hjemreise lørdag begynte å bli usannsynlig. Luftstrømmene høyt oppe sendte askeskyer direkte til Barbados som ikke engang er en vulkanøy, men en koralløy.

Lørdag morgen våknet vi til en grågul himmel som solen ikke greide å trenge igjennom. Det luktet svovel.

Så ble det mørkt. Dette er klokken 15.30 (Barbados er 6 timer bak Norge). Dette føles nokså uhyggelig midt på dagen:

Den giftige svovelasken fester seg til absolutt alt, inklusive kontaktlinser som man frarådes å ha på ute nå. Mobilskjermen blir dekket av et fint støv mens jeg er ute og tar bilder.

Dagen er gått med til å spyle. Dette er femte gang:

Det regner aske på oss.

Lenger nord på øya er det enda verre:

Her snør det store askeflak fra vulkanen som er 20 mil unna:

Dette er ikke noe moro for de som har astma. Alle har måttet lukke seg inne for å slippe å puste inn de fine partiklene som drysser ned ustanselig.

Men dette er ingenting mot hva de opplever på paradisøya St. Vincent:

Hvor skal man starte å rydde her? Det er i tillegg tørketid, så lite håp om noe friskt tropisk regn. Stakkars høner.

Flyplassen på St. Vincent. Ser ut som snø.

Innbyggerne nord på St. Vincent fikk kort tid på seg til å pakke en koffert for evakuering. De vet ikke når de kan reise hjem. Det kan være flere år til.

Da skal vi ikke klage på å være askefaste her i noen dager (eller uker…) til.

De lokale innbyggerne lurer på om dommedag er nær. Først covid og deretter svovelskyer. Nå mangler det bare at vi får et strømbrudd og mister wifi mens vi venter på neste askesky som skal treffe oss om en times tid:

And it’s a big one!

PS: For de som ønsker seg en annen livsstil så koster et hus i Wales pluss et hus på Barbados omtrent det samme som en treroms på Sagene. Barbados har gitt anledning til ett års visum til de som vil bo her med «hjemmekontor». Vi har flere i nabolaget som leier for ett år. Følg i Thor Heyerdahls fotspor.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!