Rolf Rambøl (91) får første dose av Pfizer-vaksine mot koronavirus på vaksinesenteret på Rud i Bærum. Oslos nabokommune har valgt “massevaksinasjon etter gymsalprinsippet”, der en stor idrettshall er omgjort til et vaksinesenter med en kapasitet på opptil 40.000 vaksiner i uken. Foto: Heiko Junge / NTB

Det er aldri godt å vite hvor lang observasjonstid man bør forlange for å gjøre seg opp en endelig mening om hvordan et gitt handlingsmønster har fungert i situasjoner preget av flere mulige retningsvalg så vel som sluttresultater. Når vet man tilstrekkelig? Det lønner seg åpenbart ikke å være for brå i konklusjonene, da begås dumheter, men på den andre siden kan man heller ikke forlange alt for mye av tid og data før man bestemmer seg. Noen mennesker er av vane impulsive, kanskje er de født sånn, mens andre aldri synes at nok er nok, hvilket dessverre har som konsekvens at erfaringsbasert læring umuliggjøres. 

En liten historie om den kinesiske toppolitiker Zhou Enlai, utenriksminister under Mao og anerkjent som en betydelig intellektuell innen kommunistpartiets elite, illustrerer poenget: Spurt om hva han mente om den store franske revolusjonen (1789), spesielt om hvorvidt de enorme lidelsene omveltningene forårsaket hadde vært verdt det, tenkte han lenge før han svarte: «Dét er det for tidlig å si noe om!» Den slags tilnærming til politiske spørsmål kan man kanskje tillate seg som ideolog, men neppe som praktiker. Enhver falsifikasjon blir umulig dersom observasjonstiden går mot uendelig.

Vi har i Norge holdt på med vaksinasjon mot covid-19-sykdom i noen måneder nå. Arbeidet går fremover, om enn langsommere enn hva myndighetene – og kanskje særlig befolkningen – regnet med, men likevel: Forhåpentlig er vi tilnærmet fullvaksinert til sommeren en gang. Selv om observasjonstiden per i dag åpenbart ikke er lang nok til å felle endelige dommer, så aner man likevel tendenser til at noen reaksjonsmønstre fremstår som mer effektive enn andre. Jeg snakker i sammenhengen kun om gjennomføringen av vaksineringen, ikke om øvrige korona-tiltak som selvsagt også vil måtte bli gjenstand for omfattende fremtidige evalueringsprosesser i tillegg til de løpende vurderingene som gjøres fra politisk så vel som medisinsk-faglig hold, og som sammen resulterer i vårt lands praktiske politikk overfor pandemien. Men altså vaksinasjonsstrategien som litt etter litt legges under lupen til mer eller mindre kritiske aktører og iakttagere; tegner det seg alt nå et bilde av hvor vellykket Norges måte å gjøre ting på har vært? Ett er det spesifikt infeksjons- eller vaksinefaglige, i hvilken grad de ulike vaksinene virker etter hensikten (hvor sikre de er) uten å ha for hyppige eller alvorlige bivirkninger (hvor trygge de er; akkurat dette siste poenget er i skrivende stund heftig diskutert, særlig for AstraZenecas vaksine, men ikke noe vi nå skal snakke om), samt hvem i samfunnet som bør tilbys vaksine og i hvilken rekkefølge. La oss ta for oss bare det hardeste endepunktet som det burde være lett å begynne vurderingen av alt nå: Hvor flinke har vi, altså staten Norge, vært til å skaffe oss vaksinedoser i tilstrekkelig antall og raskt nok til å gjennomføre dette vårt trolig aller viktigste anti-covid tiltak?

Det skrives mye rart om saken, men samtidig en del som er både etterrettelig og innsiktsfullt, blant annet denne kommentarartikkelen forfattet av VG-journalist Astrid Meland, en av avisens aller beste skribenter. Hun var det som gjorde meg oppmerksom på det snasne ordet «vaksinasjonalisme»; det refererer seg til en aksjonsstrategi, ikke minst for anskaffelse av vaksiner, der man velger å handle på grunnlag av egne nasjonale vurderinger og muligheter i stedet for systematisk å skjule seg under EUs skjørter, følge unionens henvisninger i ett og alt og velge akkurat samme godkjennings- og anskaffelsesprosedyrer for vaksiner som EU. Det ene ekstremet innebærer altså en alenegang, eventuelt ispedd tosidige samarbeid med andre stater og ikke-statlige aktører, mens man innen det andre forblir pent stående i køen under Brussels fellesparaply av unionsmakt og –kompetanse. Vår tur kommer når den kommer, blir vi fortalt; vi blir ikke lurt, men har heller ikke mulighet for å skaffe oss ekstraservice via andre kanaler. Norge betaler sine regninger punktlig og vel så det innad i EU-systemet og er derfor en respektert, men svært liten, samarbeidspartner som heller ikke åpner munnen for høyt når interessekonflikter melder seg. Vi har derfor konsekvent avstått fra å bruke vår betydelige økonomiske makt til kjøp av ekstratjenester utenom hovedkøen; ja, i den grad bøyer vi oss dobbelt bakover for å fremstå som gode at vi gir bort til «fattige land» vaksinedoser som kunne vært brukt innen den egne befolkningen.

Slik det ser ut nå, klarer vi vaksineringsoppgaven sånn passe mens vi gjør det svært bra når det gjelder å unngå koronadød. Hva sistnevnte parameter angår, finner vi i vårt land bare en tiendedel av Sveriges dødsrate målt per hundre tusen innbyggere, og Sverige ligger omtrent midt i laget for EU-medlemmer, faktisk ikke verre. Også sammenlignet med land utenfor EU, men med noenlunde pålitelig sykdomsstatistikk, fremstår den norske dødeligheten av covid-19-sykdom som henimot rekordlav. På vaksinefronten, derimot, har vi langt fra hatt tilsvarende suksess: Stater som Israel særlig, men også Storbritannia og endog USA ligger klart foran oss i løypa hva gjelder vaksinering av egen befolkning. Burde vi ha gjort noe annerledes hva gjelder akkurat dette aspektet av korona-politikken? 

La oss se på saken prinsipielt og kaldklokt, uten å rives med av egen EU-skepsis eller det motsatte: Det er alltid så at store skip mer enn små har vanskelig for å snu seg brått og legge om til en annen og bedre kurs når så kreves. Denne ikke særlig sofistikerte lignelsen betyr at det er vesentlig lettere for en enkel nasjonalstat å «hive seg i kommagan» – altså få fart på beslutningene og beina – for å inngå tosidige avtaler med store vaksineprodusenter og slik skaffe det fornødne antall doser til det egne folket, ganske spesielt som vi i Norge har økonomisk evne til å gjøre dette. Vi kunne skaffet vaksinene på egenhånd eller sammen med utvalgte ikke-EU stater, Storbritannia og særlig Israel fremstår umiddelbart som svært rimelige potensielle samarbeidspartnere, men vi valgte altså en annen strategi.

Først og fremst vitner dette om manglende selvtillit, for å si det litt enkelt, og dette til tross for at norske fagmiljøer – ikke bare på universitetssykehusene, men også statlige institusjoner som Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket – slett ikke står noe tilbake for tilsvarende andre steder, i hvert fall ikke innen EU. Denne manglende tilliten til egne evner er et vesentlig element i den allmenne norske politiske besettelsen med alltid å skulle søke «internasjonale fellesløsninger» når vi navigerer i vanskelige farvann. Det synes å være en eim av småmannskap over vår måte agere på; viktigst er at alle handler i flokk og etter tur, at ingen sniker i noen av de mange køene som alltid danner seg når kompliserte prosjekter skal trekkes i gang og siden gjennomføres. Vi, altså staten Norge, betaler gjerne, men har intet imot at andre går foran og bestemmer både retning og takt, i alle fall har vi ikke motforestillinger nok til at vi blir ulydige.

Jeg husker godt stemningen rundt både EF-avstemningen i 1972 og EU-avstemningen i 1994, og neimen om det var en slik nasjonal handlingslammelse flertallet drømte om da de stemte. Nei-siden ville tvert imot at Norge skulle forbli en fullt ut uavhengig stat med frihet og vilje til å opptre selvstendig på den globale scenen, dét var essensen i folkets votum ved begge anledninger. Hvorfor det så ikke ble slik, er et stort spørsmål som krever et ditto svar, men den diskusjonen ligger utenfor tematikken jeg her ville ta opp.

La det være tilstrekkelig å slå fast følgende: Norge kunne fått flere vaksiner og, fremfor alt, vaksinedoser dersom vi hadde handlet alene og/eller gått sammen med land som Storbritannia og Israel i en mer aktivistisk strategi for å skaffe oss det vi trengte og ønsket. Vi kunne åpenbart gjennomvaksinert befolkningen klart raskere enn det nå skjer. Visst, dersom vaksinering er et nullsumspill (slett ingen selvsagt antagelse; tidlig og massiv etterspørsel etter vaksiner ville vært et sterkt insitament til fremskyndet produksjon), så ville en følge av en slik norsk vaksineaktivisme blitt at de mer langsomme aktørene innen EU-kolossen hadde lyktes med å skaffe sine innbyggere tilsvarende vaksinebeskyttelse enda senere enn det nå skjer. Men selv om globalister av alle avskygninger hater å høre slikt påpekt i klarspråk: Ethvert lands, også Norges, primæransvar er å sørge for de egne borgernes sikkerhet, ikke at hele verdens befolkning får mest mulig lik behandling. 

Vaksinasjonalisme som prinsipp illustrerer og eksemplifiserer ikke bare at «small is beautiful», men også at hendige organisatoriske enheter (les: nasjonalstater) kan snu seg kjappere og arbeide mer aktivt inn mot et internasjonalt marked enn multistatlige giganter evner. Slik det nå er, viser de siste månedenes utvikling at vi ikke har hatt politisk vilje til benytte oss av dette vårt norske konkurransefortrinn. 

Vår underdanighet overfor EUs strategi og fremgangsmåter representerer en grov unnlatelsessynd. Dersom vi – det norske folket i valg, første mulighet byr seg i september – unnlater å straffe de ansvarlige politikerne for dette, flyttes skylden og skammen over på velgernes rygg. Sammenhengen er selvsagt, men våre foresatte innen det nasjonale elitesjiktet ligger neppe søvnløse av den grunn: Ola og Kari har alltid vist en utrolig evne til å bøye og føye seg, så de tåler nok dette med uten å skrike ut sin protest.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂