Ikke alle setter pris på sitt nye, vestlige hjemland.  Bilde fra en protestdemonstrasjon i Brüssel nylig. Foto: AP Photo/Francisco Seco.

En rekke land i Europa sliter med innvandringen fra tredje verden-land. Belgia ligger spesielt dårlig an, og nærmer seg et antall innvandrere som kan viske ut landets identitet fullstendig. Hva blir det da igjen av nasjonen?

Millioner av innvandrere fra Afrika, Midtøsten og Asia er i ferd med å endre Europa for alltid. Svært få av landenes opprinnelige innbyggere vil mene at det er snakk om en endring til det bedre.

De fleste av innvandrerne rømmer fra land med vanstyre, klan-konflikter, religiøs undertrykkelse, bunnløs korrupsjon, middelalderpreget kultur, kvinneundertrykking, generell lovløshet og vold.

Underlig nok virker det som om nettopp disse dårlige samfunnstrekkene, er noe mange av innvandrerne er svært opptatt av å ta med seg og videreføre også i sine nye, vestlige hjemland.

Resultatet er intet mindre enn katastrofalt for det Europa som de siste tiårene har tatt imot alle disse «nye landsmennene».

Veike politikere svikter oppgaven med å ta vare på egen nasjon i møtet med millioner av innvandrere. Det stilles gjennomgående minimalt med krav til de nyankomne. Tvert imot handler det meste om å dekke bordet best mulig for dem, på alle tenkelige måter.

Etter hvert som innvandringen har nådd massive volum, begynner samfunnene for alvor å knake i sammenføyningene. Dette er ikke lenger noe «fargerikt og mangfoldig», det er blitt en fundamental trussel mot velferd og trygghet i vestlige land. Selv de mest naive blant politikerne har begynt å innse dette, selv om de nøler i det lengste med å ta noen konsekvens av det.

Et moderne, humanistisk og stadig mer høyteknologisk Europa er ikke skrudd sammen for å takle dette. Belastningene er blytunge å bære, i form av kulturkonflikter, lav integreringsvilje, analfabetisme, klan- og gjengkriminalitet, vold og middelaldersk religion.

Bare kostnadene ved innvandringen bør skape stor bekymring. Det er snakk om ubegripelige summer, og det meste tyder på at de bare vil øke i årene som kommer. Ingen empiri viser at at denne innvandringen «går seg til» og blir lønnsom.

Noen europeiske land er kommet lenger i denne samfunnsutviklingen enn andre.

Kanskje aller verst er det for Belgia. Dette er et land man ikke hører så mye om i mediene her i Norge, bortsett fra at EU holder til i Brüssel og at de lager god sjokolade der.

Den svenske avisen Samnytt har sett på utviklingen i Belgia, og det er et dystert bilde som tegnes:

Enligt siffror från den belgiska motsvarigheten till Statistiska centralbyrån, Statbel, är nu omkring en tredjedel av landets befolkning antingen utländska medborgare eller har migrantbakgrund.

Siffrorna som avser läget den 1 januari 2020 visar att bara lite drygt två tredjedelar, eller 67,9 procent, är infödda belgare.

Nästan en av fem, 19,7 procent, är belgare med migrantbakgrund, vilket klassas som de med en eller två släktingar som antingen är utländska medborgare eller utländska medborgare som fått belgiskt medborgarskap.

Mer än en av tio, 12,4 procent, är utländska medborgare.

Det har skjedd påfallende raskt:

Skillnaden jämfört med 2010 är dramatisk. För tio år sedan var andelen infödda belgare 74,3 procent.

Den belgiska huvudstaden Bryssel har högst andel utländska medborgare med 35,3 procent.

Siffrorna visar också att desto yngre grupper man tittar på, desto högre är andelen utländska medborgare och de med migrantbakgrund. I gruppen under 17 utgör andelen infödda belgare bara 54,3 procent men 87,3 procent bland de över 65.

Ett land peker seg ut som «hovedleverandør» av nye belgiere:

De vanligaste utländska medborgarskapen är marockanska.

Frankrike, Tyskland, Sverige og Italia er andre eksempler på land med gigantiske «utfordringer».  Også Spania sliter med økende tilstrømning via Kanariøyene.

Samnytt fremhever spesielt to land på problemlisten, ved siden av Belgia:

Tyskland: Över en fjärdedel av befolkningen har nu invandrarbakgrund

Frankrike: Franska barn i minoritet i många städer enligt ny statistik

Sammenlignet med disse landene, er det nærliggende å tenke at Norge har sluppet billig. Men det kan også ses som at Norge bare ligger litt etter i løypa, og er stødig på vei mot samme «mål».

Det er langt mellom norske politikere som snakker høyt om denne utviklingen som noe vesentlig problem. Det er tvert imot noe som vekselvis skal hylles, og vekselvis kastes stadig mer penger etter. Lykken venter oss i «mangfoldet».

 

Les mer om disse problemstillingene: 

Kjøp Asle Tojes siste bok her! 

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Vi setter stor pris på ditt bidrag i det nye året: 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂