Sakset/Fra hofta

Kullarbeider i Appalachia, 1946 . Foto: Russell Lee – U.S. National Archives and Records Administration, Wikimedia Commons  

Imperialisme er ingen realistisk vei ut av fattigdom for et land, men kan øke rikdommen. Overskuddet må imidlertid komme på hjemmebane først. Imperialisme de siste hundre årene koster kapital, det trengs innovasjon, svette, samhold og hardt arbeid. I dag er det Kina som viser hvor sant dette er.

Jeg kom til å tenke dette da jeg leste innledningen til en tekst fra danske Information, skrevet av Christian Benneche, oversatt og publisert i Klassekampen, som tar utgangspunkt i et sitat av den store franske forfatteren Alexis de Tocqueville:

«En tykk, svart røyk dekker byen», skrev den franske aristokraten Alexis de Tocqueville da han ankom med toget til Manchester 2. juli 1835. Byen var «det nye helvetet», noterte han i dagboka si. «Sola viser seg som en stråleløs diskos. I denne halvferdige dagen sliter 300.000 mennesker uopphørlig. Tusen lyder stiger opp fra denne uendelige, fuktige og mørke labyrinten … Skritt fra travle flokker, maskiners knusende hjul, kjelenes dampskrik, vevenes regelmessige taktslag, den tunge buldringen av vogner.»

Han hadde kommet til det stedet som historikere seinere har kalt industrikapitalismens vugge. Det var her Europa for alvor stakk av fra Kina, India og alle de andre; det var her verden ble delt i nord og sør.

«Fra denne infiserte sumpen flyter den kraftigste strømmen av menneskelig arbeidsomhet ut for å befrukte universet», skrev Tocqueville. «Fra denne skitne kloakken strømmer det reine gull.»

Det britiske (og i starten: det engelske) imperiet begynte hjemme.

Det ble ikke skapt av karavanrøvere eller pirater.

Det arbeidende engelske folk slet seg ut i gruver, på jordene og i fabrikker. Det skapte et samfunnsmessig overskudd. Vitenskapsmenn og teknologer fant ut av naturlover og måter å jobbe smartere.

Det var ikke fra koloniene rikdommen først kom, selv om selvsagt noe kom derfra også, ikke minst fra Nord-Amerika inntil uavhengighetserklæringen i 1776. Det meste kom fra egne industribyer. Disse dannet det teknologiske og industrielle grunnlaget for at Storbritannia kunne finansiere utbredelsen av The British Empire, som vokste seg – som vi vet – enormt stort på 1800-tallet.

Det var det samme med USA på 1900-tallet. «Den motvillige imperiemakt» var basert på en overlegen økonomisk-teknologisk basis, med en produktivitet ingen andre kunne måle seg med. Omverden ble et marked for amerikanske produkter.

Vi ser det samme med Kina nå. Først ble de selve fabrikklandet. Så kommer ambisjoner om å styre og dominere.

Imperialisme som snarvei til velstand har lenge vært umulig. Velstanden må komme først. Imperialisme koster.

Dette er ikke noe forsvar for imperialisme og kolonisering. Som nordmann er jeg på linje med den lange tradisjonen i norsk historie: Vi ønsker nasjonsbygging for verdens folkeslag og vi vil være herre i eget hus.

Denne lille teksten er bare for å minne om at britene ikke satt på vertshusene og drakk og skålte over white privilege mens andre bygde et imperium der sola aldri gikk ned. De var i gruvene, i fabrikkene, i skipsverftene, i handelsflåten.

Vi må ikke gjøre historien mer svart-hvit enn den faktisk er.