Sakset/Fra hofta

Britiske helsemyndigheter maner til koronaforsiktighet under feiring av eid i Blackburn 1. august 2020. Stengningen av kirkene er glemt. Foto: Molly Darlington / Reuters / Scanpix.

Britiske myndigheter gjeninnførte nylig koronarestriksjoner i Nord-England på grunn av en brå økning i smittetallene der. Men fra regjeringshold kom det ingen klare opplysninger om hva som kunne være bakgrunnen for gjenoppblomstringen av smitten, selv om lokal demografi og feiring av eid gir en pekepinn.

Storbritannias helseminister Matt Hancock valgte i stedet å snakke i kode, konstaterer The Times-spaltisten Matthew Syed. Det forekom smitte blant familiemedlemmer og i «husholdninger med flere generasjoner», sa Hancock.

Men sjefen for en lokal helsemyndighet var ikke like tilbakeholden med å si hva det handler om:

Over the next 48 hours, information came out in dribs and drabs — but not from ministers. The director of public health for Blackburn with Darwen said that 79% of recent cases in the predominantly white city had been among people from a south Asian background.

«Sørasiatisk» er britisk nytale om personer med røtter på det indiske subkontinent, og da særlig Pakistan. Det er modig av Syed å sette fingeren på hvem det er som smittes, for han er selv sønn av en pakistansk far – og en britisk mor. Men som konvertitt til kristendommen er ikke Syeds far som alle andre pakistanere.

Sannheten skal sette dere fri, lyder et kristent omkved, og Syed peker på det motsatte scenariet: Det å ikke si sannheten om smitten rett ut, kommer til å koste liv, hevder han. Burde ikke statsråden heller ha hjulpet til med å tolke statistikken? spør Syed.

Det er nok en gang frykten for rasismestempelet som gjør seg gjeldende:

Some will doubtless applaud the government’s approach. After all, ministers are worried about igniting a backlash against Asians. They may also be fearful about being perceived as racist themselves. But shouldn’t we have learnt that racism is inflamed not by information, but by disinformation? Whatever the short-term risks from explaining the facts, they are far outweighed by the insidious decoupling of meaning from reality, creating the space for conspiracy theories to grow and mutate. Racism thrives in the gaps left open by right-minded people who fear inconvenient truths.

Syed får assosiasjoner til de mange grooming-sakene, der uhyggelig mange i hovedsak pakistanske menn har gjort seg skyldig i gjentatte og svært fornedrende gruppevoldtekter av ressurssvake engelske ungjenter.

Times-kommentatoren antyder at en dose sannhet kunne ha gjort seg under den kollektige Black Lives Matter-psykosen også:

Across the Atlantic, one might also place police violence in this category: few pundits have had the courage to share peer-reviewed data — albeit contested — that lethal violence against black people is roughly the same as that against whites if the prevalence of crime in the two populations is taken into account. Why does this matter? Because the fearless analysis of data is the starting point for solutions — a point that should be embraced by the right and left.

Men løsninger er ikke lenger det viktigste. Det som teller, er å fremstå som politisk korrekt. Syed hevder også at sannheten heller ikke er så viktig lenger:

Of course, advocating for open discussion may seem quaint in a post-truth age. But look at the evidence. If you want to understand the growth of anti-immigrant sentiment in the UK, you are looking in the wrong place if you focus on Nigel Farage or even Tommy Robinson. No, this was seeded by Tony Blair and his mendacious silence about European Union enlargement in 2004, a topic that ministers were in effect barred from speaking about.

Uvesenet fører til polarisering, og dette gir rom for demagoger, mener artikkelforfatteren, som av en eller annen grunn finner det verdt å la Trump unngjelde:

He has got away with serial bigotry precisely because he could position it as an antidote to a climate of political correctness that has stifled free speech.

This is where the suppression of open dialogue ultimately leads. Polarisation. Post-truth.

Syed ser ikke ut til å forstå at den ene polen svært lenge har vært mye mer storkjeftet, moralistisk og løgnaktig enn den andre, og at Trump er en forholdsvis godartet, og fremfor alt nødvendig, demokratisk reaksjon på politiske krefter som det er nytteløst å behandle høflig.

De samme erkjennelsesproblemene finner man hos presumptivt oppegående personer som Janne Haaland Matlary, eller for den del de 150 akademikerne som nylig uttrykte bekymring for ytringsfriheten i Harper’s.

Utøvere av rituell avstandtagen fra den amerikanske presidenten gjør seg dessverre tannløse overfor det politisk korrekte tyranniet. Men det hender jo at de sier noe fornuftig for det.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!