Gjesteskribent

Demonstranter angriper en dukke som forestiller Donald Trump under en Black Lives Matter-demonstrasjon i London den 6. juni 2020. Foto: Henry Nicholls / Reuters / NTB.

Det var rundt 15.000 mennesker som demonstrerte foran Stortinget den 5/6-20. Først må jeg poengtere at det er flott at folk engasjerer seg og bryr seg om hva som skjer i verden. Vi trenger sterke stemmer i både Norge og verden for øvrig. 


Men hvilke stemmer er det vi egentlig ønsker? Stemmene til de som lar seg rive med av stemningen, eller stemmene til de som faktisk har satt seg grundig inn i alle sider av en sak, og kan fortelle og argumenter for både den ene og den andre siden?


Jeg undres stadig over folks tilsynelatende politisk korrekte holdning rundt svært mange samfunsrelevante områder. Og ikke minst en berøringsangst med det som kan være kritisk til det politisk korrekte. 


Media fremstiller det meste med politisk korrekte briller. Vi skal tenke grønt, vi skal støtte globalisering, liberal flyktningepolitikk, utvikling av vindkraft og vannkraft. Vi skal hate Trump, Resett og Sylvi Listhaug. Og for all del – vi må ikke snakke varmt om olje- og gassindustrien. Og nå senest skal vi støtte BLM-demonstrasjonene som foregår i USA. 


Den politisk korrekte holdningen rundt alle disse tingene er uten tvil både hyggelig og fin. Noe vi kan sette oss i sofakroken og kose oss med uten snev av dårlig samvittighet. Vi kan pusse vår egen glorie og være sikker på at vi har bred støtte bak oss fra både kjendiser, kongehus og media. 


Men medias ensidige fremstilling er en farlig trend å la seg lokke inn i. Det medfører massesuggesjon og en strutsementalitet som jeg ser skremmende mye av. Og det virker nesten som om denne strutsementaliteten er økende i samfunnet. 


Det virker nesten som om vi i vår lettvinte internettverden, der vi har tilgang på all verdens kunnskap, mettes så sterkt på informasjon at vi rett og slett slutter å oppdatere oss, og slutter å tenke kritisk. Vi sluker medias politisk korrekte fremstilling av tingene, og lar oss dra inn i en ukritisk og ureflektert aksept av tingenes tilstand. Vi leser overskrifter og tror vi vet noe om saken. Vi skroller og swiper som aldri før, og skumleser en og annen sak som trigger følelser. Men oftere og oftere opplever jeg en manglende dybdekunnskap, men like fullt snakker folk som om de vet alt om saken.


Vi er nok alle enige om at akkurat denne saken fikk et grusomt utfall, og at politimannen som satte kneet i nakken på Floyd definitivt må stå til ansvar for sine handlinger. Han agerte alt for brutalt og det fikk et tragisk utfall. 


Men er dette grunn nok til å sette all kritisk vurdering til side? 


Er dette grunn nok til at vi etter måneder med lockdown pisser den norske befolkning og stat oppetter leggen ved å samles i en meningsløs demonstrasjon med mulige superspredere av covid19?


Mange har mistet jobben. Mange har mistet sine kjære. Det har kostet den norske stat milliarder av kroner å holde samfunnet stengt i koronatiden. Er alt dette virkelig glemt i det øyeblikk vi ser en anledning til å rope litt høyt om ting vi ikke engang har forutsetninger til å forstå eller har satt oss ordentlig inn i? 


Hvilke forutsetninger har vi egentlig til å forstå et samfunn vi ikke er en del av? For faktum er at våpenloven i USA, politiets mangelfulle utdanning, skyhøy kriminalitet, økonomiske problemer m.m. tragisk nok resulterer i svært mange drap på både politiet, svarte og hvite mennesker i USA hvert eneste år.

Selv om rasisme selvsagt skal slås ned på og bekjempes, er ikke saken så ensidig og enkel som den fremstilles av media. 


Vi elsker å velte oss oss i såkalt «følelsespornografi», og dette vet media. Det er det som selger, og det er det vi kjøper. Og dekningen av saken om George Floyd er nettopp dette. Enisidig og ekstremt ladet med følelser. Det trigger og det selger, og vi blir fanget av massesuggesjonen igjen. Dermed bruker vi dette som argument for å velte hodeløse ut i gatene for å støtte en tilsynelatende, og langt på vei, men ikke 100 % god nok sak. 


Men hvor ble demonstrantene av da to hvite jenter ble brutalt myrdet i Marokko? Hvem går på gatene og roper for Wilma som ble drept i Sverige høsten 2019? Media dekker over brutaliteten og forteller ikke at det var hodet hennes som ble funnet hos drapsmannen. Og hvem demonstrerer når kristne blir forfulgt og drept i mellomøsten?

Å ha strutsementalitet kan være veldig behagelig for den enkelte. Da slipper man å tenke, man kan lukke øynene for hva som er de faktiske forhold, og man kan snu ryggen til og heller sitte på sosiale media og lukke verden ute.

Å trekke hodet opp av sanden kan gjøre vondt. Det kan føre til at man må forholde seg til ubehagelige sannheter. Og ikke minst: Det kan føre til at man må ta valg om holdninger som ikke er en del av det politisk korrekte. 


På den måten kan jeg forstå at mange beholder hodet dypt begravet i sanden. 
Men at media så entydig preker et sosialistisk språk er både skremmende og en farlig vei å gå.

Om så hele den norske befolkning velger å forholde seg til det politisk korrekte, må media ta ansvaret for at alle sider av enhver sak belyses. At ubehagelige sannheter kommer på bordet, og at de ikke skjønnmaler skyggesidene av samfunnet.
Kritisk tenkning er altavgjørende for å få et bærekraftig samfunn i positiv vekst.

Og sist, men ikke minst: ALL LIVES MATTER! Både hvite og fargede.

Don’t follow the masses… Sometimes the M is silent…!

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!