Sakset/Fra hofta

Statsminister Erna Solberg besøker 10. trinn på Apalløkka skole i Oslo den 11. mai 2020. En selfie med V-tegnet tok statsministeren seg tid til. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Europeiske regjeringer har med rette stilt opp med redningspakker for å bidra til at næringsliv og familier kommer seg noenlunde finansielt uskadd gjennom koronakrisen, men når regjeringen bestemmer seg for å svi av mer enn fire prosent av oljefondets totale verdi, handler det om noe mer enn redning.

Initiativet virker snarere som et forsøk på å få nordmennene til å sove godt på landets store finansielle sovepute, og skjerme dem for den adskillig hardere virkeligheten som venter de fleste andre europeere.

420 milliarder er et vanvittig stort beløp, det vil si: Det er i klasse med det samfunnsøkonomiske vanviddet som forlengst er blitt normaliteten i Norge.

Da statsbudsjettet for 2020 ble lagt frem i fjor høst, ble statens inntekter estimert til 1446 milliarder kroner, og utgiftene til 1443 milliarder. Oljenæringen bidro med nettoinntekter på 245 milliarder kroner, og uten disse ville staten ha gått med et underskudd på omtrent samme størrelse. Noe nettobidrag av betydning til oljefondet var altså ikke ventet før koronakrisen heller.

Nå skal fondet tappes i stedet, og det med et beløp som er større enn de 250 milliardene som innvandringen antas å koste Norge hvert år. De 420 milliardene vil helt sikkert bli like misbrukt, hva enten det er til «grønne» investeringer, utdeling av fete sjekker utenlands og fortsatt finansiering av tull, tøys, NGO-er og annet verden ville ha vært et bedre sted uten.

Sammenligningen med innvandringen er instruktiv, for både for mange nordmenns og mange innvandreres vedkommende er staten ikke å anse som stort annet enn en pengemaskin. Staten administrerer ikke et land som de er kollektivt villige til å ta en støyt for til alles beste. Dette er svært langt fra den patriotiske mentaliteten som var rådende i Norge gjennom etterkrigstiden. Omverdenen tar hintet, og skjønner at den norske statskassen er et enkelt angrepsmål.

Pengestrømmen som forhindrer oss fra å erkjenne virkeligheten, fungerer altså som et narkotikum. Man kan forsvare at en pasient får morfin like etter en stor operasjon, slik man også kan forsvare redningspakker, men det å overdrive med redningspakkene blir som å fortsette med morfinen etter at smertene fra operasjonen er borte.

Det er ikke noe bra for landet å være kollektivt pengenarkomane. For denne lasten gjør nordmennene til noen slabbedasker, som ikke vil være i stand til å oppdra de neste generasjonene, som sitter igjen med en betydelig mindre finansformue og betydelig større forpliktelser.

Det er lett å se dette i sammenheng med behovet for å importere arbeidskraft fra Øst-Europa eller Vietnam, om nødvendig med charterfly, til fysisk krevende sesongarbeid i landbruket. En pengenarkoman orker ikke å plukke jordbær i mange timer hver dag.

Men som mange vil huske var dette noe norske ungdommer klarte helt fint frem til 1980-tallet. Og det er ikke noe rart: Deres foreldre og besteforeldre var i mye større grad vant til manuelt arbeid, og det fantes ingen forventninger om mye gratispenger fra pappa stat.

Det heter seg at det behøves sterk rygg for å bære gode dager, og det ordtaket ser vi utspille seg nå. Ryggen er ikke så mye å skryte av.

Dette er egentlig en moralsk utfordring, men registreres knapt som sådan. De som har en sterk rygg i Norge i dag, har fått den i arv fra sine nærmeste omgivelser; de har ikke fått den takket være en nasjonal kultur for arbeid og utsettelse av egen behovstilfredsstillelse som var vanlig den gangen landet bestod av bønder og fiskere. Nordmenn som ikke oppdrar barna til et liv som saudiarabiske prinser, gjør det fordi de selv kjenner tilfredsstillelsen ved disiplin og selvhjulpenhet, og vil at barna skal kunne gjøre det samme.

Når Erna Solberg legger alle disse pengene på bordet, er det kanskje fremfor alt en politisk investering. I likhet med andre statsledere har også Norges statsminister fått økt tillit under den pågående krisen, et fenomen som kanskje mest av alt betyr at folk setter sine forhåpninger til at de som leder oss gjennom krisen, er noenlunde oppegående, men likevel trenger moralsk støtte i det som utvilsomt er en vanskelig jobb.

Men Erna vet utmerket godt at oppslutningen kun er til låns. De som tror at tilliten blir permanent, gjør klokt i å minne seg på at britene sendte Winston Churchill ut av Downing Street 10 så snart andre verdenskrig var vunnet. En Solberg, en Conte eller en Macron kan fort bli feid av banen så snart røyken har lagt seg.

Om Høyre skal ha noen forhåpninger om å beholde regjeringsmakten etter valget til neste år, behøves det derfor fornøyde velgere. Erna gir dem brød, for sirkus er ingen mangelvare i disse tider. En ekte kriseforståelse kan holdes på avstand, og en innbilt forståelse dyrkes i et komfortabelt selvbedrag om «dugnad» og annet tøv – mens viktige samfunnsfunksjoner fortsetter å rakne. Mediene er med på moroa, og vil være de siste til å sette spørsmålstegn ved det hele.

Håndteringen av krisen kunne ha vært brukt til å rette opp i noen av de strukturelle svakhetene i landet, men ligger i stedet an til å forsterke dem kraftig. Gratispengene er en besnærende invitasjon til å ta sitt narkotikum og ikke se den ubehagelige virkeligheten i øynene. Som Nancy Reagan sa: Just say no.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!