Kommentar

Ansatte på intensivavdelingen på San Raffaele-sykehuset i Milano 27. mars Foto: Flavio Lo Scalzo/Reuters/Scanpix

Ingen kan bevise at Gud eksisterer, er et vanlig svar å få dersom vi prøver å argumentere for at vi bør ta hensyn til Gud og Guds vilje med skaperverket.

Slike erfaringer er ikke av ny dato. For snart 2000 år siden anklaget Paulus mennesket for ikke å ville erkjenne det åpenbare. Han hevder at det vi kan vite om Gud ligger åpent for oss, at Gud selv har lagt det åpent fram, at vi har kunnet se og erkjent hans usynlige vesen, evige kraft og hans guddommelighet fra skapelsen av. Paulus var tydelig: Mennesket har ingen unnskyldning.

Paulus peker på hvordan mennesket byttet ut Guds sannhet med løgn, og hvordan de tilba og dyrket det skapte i stedet for skaperen.

Diskusjonen er altså ikke ny, og i møte med koronaepidemiens forferdeligheter opplever vi ting som gjør at menneskenaturen utfordrer oss på en forunderlig måte, nemlig vår vilje til å ofre oss selv for andre.

Hvis vi spør om mennesker tror på kjærligheten, vil mange, kanskje de fleste, si ja. Og årsaken er spennende, de har nemlig erfart at den er en realitet. Men å bevise dens eksistens er allikevel en umulighet.

I Italia har mange helsearbeidere mistet livet på grunn av koronaepidemien, og Tyskland har satt i gang en luftbro for pasienter, landet har nemlig bedre respiratorkapasitet enn Italia. De kunne alle ha sagt at pasientene stort sett var eldre mennesker det ikke var grunn til å bry seg om, at disse menneskene ikke har en verdi, hverken i et evolusjonært eller økonomisk perspektiv, og derfor latt være å behandle dem. Men helsepersonellet gjør ikke det. De er villig til å ofre alt, selv sitt eget liv, for eldre mennesker de ikke kjenner.

Gang på gang erfarer mennesket at kjærligheten, denne evolusjonsteoretiske selvmotsigelsen, er en realitet, og i dag, fjerde søndag i fasten, helgen før palmesøndag, kan vi spørre oss det hvorfor vi er her på jord, denne livets oase i universet. Teksten for i dag er hentet fra Johannes evangelium, og handler om øverstepresten Kaifas som taler profetisk om Jesu død og oppstandelse. Kaifas sier at det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne (kap. 11, vers 45–53). Kaifas forstod at her var det noe som foregikk, noe som var utenfor deres kontroll.

På samme måte viser naturen seg på måter vi ikke kan kontrollere gjennom vitenskap og teknologi. Det moderne gudløse mennesket synes å bli provosert av slike erfaringer, og et ønske om verdensregjering og full kontroll over menneskelige aktiviteter bør sees i lys av et menneskelig overmot, et overmot som står fjernt fra kristen tro. Vi andre erkjenner at mennesket ikke er suverent, at klima, kjønn og epidemier ligger utenfor vår kontroll.

Kristen tro forkynner en Gud som er herre over tiden, som er suveren over historien og som har et siktemål med den, og når vi blir kjent med Gud, blir vi kjent med hans mål med oss: Vi får erfare hans eksistens. Det gir mening med livet og gjør det forståelig at helsepersonell er villig til å ofre alt for mennesker de ikke kjenner. Det betyr ikke at de nødvendigvis er kristne, men deres handlinger bekrefter, som Paulus sa, at verden har en skaper som har satt sine avtrykk i oss alle.

God søndag!

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: