Fredag kveld kl. 23 stengte puben. For tre måneder. Det er en britisk krise av dimensjoner. Selv under krigen fikk pubene holde åpent på eget ansvar. Omtrent halvparten av befolkningen anser seg som pubgåere. Også oss sterkt assimilerte nordmenn. Men ikveld var det altså slutt på min lokale pub Queens Head. Det føltes som gravøl.

Etter mange år kjenner vi selvsagt staben godt. Vår faste servitør Chloe visste ikke helt hvordan hun skulle få endene til å møtes. Staten betaler 80 prosent av lønna, men hun har to små barn og allerede en anstrengt økonomi. Det utløste en diskré kronerulling av dimensjoner. Jeg kan tenke meg at det samme skjedde på mange puber rundt om i landet ikveld.

Idag stengte skoler, kafeer, treningsstudioer, teatre og puber. Kan det virkelig vare i tre måneder? Hvis vi ikke kan stå på puben og klage over situasjonen over en øl, hva skal vi gjøre da? Dette er, i det minste for briter, enda verre enn ikke å kunne reise på hytta. Mange ville foretrekke å risikere koronavirus fremfor isolasjon og ensomhet.

Kjøp Peder Jensens bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.