Internt fordrevne syrere i en leir i Idlib den 27. februar 2020. Det er ikke disse som stormer Hellas’ grenser i dag. Foto: Umit Bektas / Reuters / Scanpix.
Tenk om vi kunne hjulpet flyktninger fra Syria? Og flyktninger fra andre land hvor det er konflikt?
Tenk om asylinstituttet ikke hadde vært så misbrukt, og vi ikke hadde tatt i mot så mange allerede? Og tenk om ikke så utrolig mange europeere var så lei, så oppgitt og følte seg så lurt av egne politikere?
Tenk om det faktisk bare var de som virkelig hadde behov for hjelp, og var reelle flyktninger som hadde sluppet inn, fått hjelp i en periode, og så reist igjen?
Eller, enda bedre: Tenk om vi hadde brukt ressursene vi har brukt på å ta i mot folk fra fjerne strøk hit, på å hjelpe minst hundre ganger flere i deres egne nærområder?
Det er igjen flyktningkrise i Syria. Den skjøre freden vi håpte kunne feste seg, har raknet. Det er kamper i Idlib-provinsen, og mange er på flukt.
Fra før finnes ca. 3,6 millioner syriske flyktninger i Tyrkia. Det er mange av disse, og tusener av andre fra Afghanistan, Irak og andre nasjoner, som nå strømmer mot grensen til Hellas.
Erdogan har åpnet porten ut.
Men Europa kommer ikke til å åpne sine armer denne gangen. Vi ser nå hvordan migranter møtes med stengsler, væpnet politi og militære.
Forrige gang Europa gløttet på porten, ble trykket så stort at porten brast, og det kom så mange at vi ikke klarte å håndtere det. Hundretusener kom langs landevegen og i gebrekkelige farkoster fordi døra var åpen. Mange døde på vegen. Unge tyske jenter sto med plakater på jernbanestasjoner med teksten «Welcome refugees!».
Forgjeves prøvde Löfven å få andre EU-land til å ta «sin del», men de andre stirret uforstående på denne merkelige mannen som forventet at andre skulle rydde opp i hans eget rot, når de hadde nok med sitt eget.
I stedet stoppet strømmen av mennesker fordi europeerne ble skremt over mengden. Selv politikerne kunne ikke late som de ikke så folkets uro, og ny port ble satt opp.
Porten kommer ikke til å bli åpnet igjen. Ikke en gang hos tyskere eller svensker. Dukker kravet om å åpne hjerter og porter opp igjen, eller det hevdes at «Dette klarer vi!», så vil det bli møtt med oppgitthet og frustrert sinne.
I Norge ville det beste mikropartiene i regjeringen kunne håpe på, være 1000 symbolske kvoteflyktninger til. Helst med et høylytt protesterende Frp på sidelinjen, slik at de virkelig kan vise sin moralske overlegenhet.
Og det er dessverre sørgelig lite håp at Venstre, Krf, Erna, Jonas, Merkel, Løfven og Reinfeld-ene her i verden skal skjønne at det nettopp er deres egen feilslåtte politikk som er årsak til at ønsket om å hjelpe nå for mange antagelig er erstattet med resignasjon i møte med krig og nød.
Ettersom innvandringspolitikken har blitt så totalt vanskjøtt i flere tiår, kan vi ikke ta imot flere. Ikke uten å undergrave våre egne vestlige samfunn enda mer enn de allerede er blitt.
Europa kan ikke ta i mot en eller flere millioner hver gang det er krig ett sted. Ikke hvis vi ikke kan forvente at de vi da hjelper, reiser hjem igjen.
Vi er mennesker, og vi ønsker virkelig å hjelpe. Men ikke ved å åpne dørene til vårt eget hjem for mennesker som aldri drar. Til det er prisen for høy.
En hjelper gjerne, men hjelp må være midlertidig, og med det for øye at folk kan bygge opp sine egne samfunn etter krig og konflikt.
Slik nordmenn gjorde i 1945, selv om mange hadde søkt tilflukt i nærmeste naboland under krigen.
