Kommentar

Det er et merkelig paradoks. Mennesker som viser en rørende omsorg for ulven, bryr seg ikke om husdyras lidelse: Sauebønder fra Stange i Hedmark troppet i juni 2004 opp utenfor Stortinget med en tilhenger full av sauekadavre som er drept av ulv. Bjørn Lienskov fra Norges Bygdevern Forening viser frem restene etter ulvens herjing. Foto: Tor Richardsen / SCANPIX.

Da vi forleden leste en betraktning i Aftenposten hvor en av avisens egne kommentatorer stilte spørsmålet «Spiser du laks? Vet du hvordan den har hatt det?», rant det oss i hu en minst 40 år gammel historie om den tyske journalisten Günter Wallraff. 

Folk som ikke er født i går, vil huske Wallraff som en samfunnskritisk mann som for å avsløre kritikkverdige samfunnsforhold utga seg for å være en annen, for dermed å få innpass i ellers ugjennomtrengelige miljøer. Med dekknavn og justert hårsveis fikk han innpass i Bild-Zeitungs lokalredaksjon i Düsseldorf. Her viste han seg i praktisk arbeid å være en høyst habil medarbeider, som ingen tenkte på som en inntrenger med annen dagsorden enn å orientere avisens lesere om viktige forhold.

I boken «Der Aufmacher» – på norsk med tittelen «Avsløringen» – forteller Wallraff om dagliglivet i Bild. Det vi husker fra boken, er hans omtale av forholdet mellom dyr og mennesker – og dermed er vi 40 år senere ved Aftenpostens kommentator av i dag. 

Wallraff fortalte i boken om Bilds kolossale interesse for katter. Det var side opp og side ned i boulevardavisen om katter som led overlast, villkatter som ble plaget og forlatte huskatter som led vanskjebne.

Men, fortalte Günter Wallraff, i usle bakgårder med katter som Bild omtalte, lå det enslige og forkomne mennesker ingen brydde seg om. De kunne være syke, uten familie og utstøtt fra det sosiale samfunn – men ingen tok affære. Bild var ikke opptatt av nødlidende mennesker i nærmiljøet – katter var derimot førstesidestoff.

Parallellene til dagens Norge er slående. Også i vårt land kommer dyr ofte foran mennesker i makthavernes prioritetsrekke. Regjeringspartiene fikk til et forbud mot pelsdyrhold, angivelig av omsorg for rev og mink, men brød seg ikke særlig om de menneskene som i tillit til Stortingets vedtak året før investerte millioner i sine gårder. De ble avspist med knapper og glansbilder – helt frem til Stortingets opposisjon for to–tre uker siden tvang regjeringen til å lære seg en lekse om hva anstendighet betyr.

Ordskiftet om dyrevelferd preges av byfolk med ekstreme holdninger. Som når det i fjor ble tatt til orde for å forby sportsfiske med sluk, flue eller fiskekrok med agn, fordi fisken kunne få sår i munnen! Hva med garnfiske? Fisken i garnet dør jo av oksygenmangel. Eller trålfiske, hvor fisken klemmes når trålen vinsjes inn i båten? 

Men det er med hysterikerne som med dyrene i George Orwells bok «Animal Farm»: Alle dyr er like, men noen er likere enn andre. For mentalt overspente folk i større byer er udyr viktigere enn husdyr. Omsorgen for ulv er et eksempel på det. Såkalte dyrevernere går i fistel hvis en mink i bur biter en annen mink i nakken, mens det derimot er helt ok at ulven spiser lam og sauer levende. Ulven avliver jo ikke sauen før den spises, men spiser seg inn i dyret fra buken mens sauen lever. Skambitte lam etterlates levende og går en langsom og pinefull død i møte. Helt ok, ifølge byfolk.

Staten har brukt hundrevis av millioner kroner på såkalt ulveforskning. Vi spør: Hva er det ved ulven som det norske folk mangler kunnskap om? Samtidig har ikke samfunnet råd til å dra omsorg for nødlidende mennesker – folk på sykehjem som ikke får mat etter kl. 15.00 eller må ligge hjelpeløse i urin og avføring før kommunens underbemannede hjelpetjeneste kommer. Ulv og ulveforskning er viktigere.

Slik Bild-Zeitung prioriterte villkatter fremfor mennesker, har dyrefantastene fritt spillerom i norsk offentlighet. Dyr kommer først, og folk som ikke klarer seg selv, kan ha det så bra – med mindre de er innvandrere. 

Utviklingen inn i det avhumaniserte samfunn skyter fart.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!