Sakset/Fra hofta

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

 

Noen enkle tanker om globalismens upopulæritet, og nasjonalismens fremvekst:

En Facebook-venn og Høyrepolitiker skriver om den gamle høyre- venstre-aksen som nå er utradert og erstattet med aksen globalisme-nasjonalisme, og spør oss hva som er globalisme og nasjonalisme.

For noen er dette et land dekket med konspirasjonsteorier, fascisme og farlige tanker. Men la oss se på dette med klare øyne, og se hva dette representerer i praksis for et land som Norge.

En globalist oppfatter jeg som en som åpner for å la overnasjonale organer overstyre norsk lovgivning i Norge. Slik vi har sett f.eks NAV-saken, og gjennom Marrakesh-avtalen.

Ikke bare overnasjonale organer som FN og EØS, styrer et lands lovgivning og rettspraksis. Også internasjonale selskaper gjør dette.

I Norge overstyrer f.eks Facbooks egen policy i forhold til ytringer den norske rettspraksisen – i og med at de forbeholder seg retten til å kunne drive forhåndssensur. Noe de forsåvidt også kan, i likhet med innenlands publikasjoner. Men sensurlovgivningen hos dette selskapet oppfattes som fremmed og uønsket i Norge.

Også andre utenlandske selskaper som opererer i Norge, omgår norske regler i forhold til arbeidsliv. Dvs at summa summarum behøver en nødvendigvis ikke i Norge å underordne seg norske regler.

Men Norge må derimot underordne seg internasjonale organer f.eks når det gjelder trygdeeksport, arbeidsliv og migrasjon.

I praksis vil dette si at en globalist, er en som ikke egentlig har bruk for å opprettholde noen egen norsk lovgivning i Norge, men istedet ønsker at landet skal være underlagt internasjonal lovgivning og internasjonale selskapers interesser.

Det er legitimt å ønske dette. Men da kan en ikke samtidig sitte som politiker, for f.eks Høyre, på Stortinget.

Stortinget er landets lovgivende forsamling. Hva er hensikten med å være i posisjon ift å vedta nasjonale lover en har til hensikt å la overstyre av overnasjonale organer!? Det å være globalist og samtidig ha en plass på Stortinget er altså en selvmotsigelse.

Det som en del politikere nå erfarer, er at deres globalistiske linje – altså at internasjonal lovgivning og interesser settes foran landets egne, møter motstand blant velgerne. Det er ikke uventet. Ihvertfall ikke i et land som Norge, om en ser på vår historie som land. Velgerne har jo også stemt på politikere som de oppfattet ville ivareta deres interesser.

Om en del av disse nå oppfatter at politikerne ikke lenger er opptatt av velgernes interesser – arbeidsliv, bærekraftig næring, sikring av velferdsstaten for fremtiden etc – men istedet søker å la internasjonale interesser og organisasjoner overstyre, vil velgerne gå for noe annet.

Politikk er butikk.

Leverer du ikke lenger produktet velgerne vil ha, går de til noen andre. Denne mekanismen representerer vel i bunn og grunn Høyre, FrP og APs problem i forhold til de nasjonalistiske eller – konservative – velgerne.

Og den forklarer Boris Johnson og Senterpartiets suksess. 😉