Sakset/Fra hofta

FNs økonomi er i dyp krise. Generalsekretær António Guterres har instruert sin ansatte til å innskrenke reise- og møtevirksomhet, og har heller ikke penger til lønninger om ikke medlemsstater betaler sin bidrag. Situasjonen er et resultat av overforbruk, konkurranse og mindre relevans.

Ser man bort fra utgifter til fredsbevarende operasjoner, har FN et årlig budsjett på ca 50 milliarder kroner (ca USD 5,4 milliarder). Nå er organisasjonen i sin verste budsjettkrise på et tiår, med anslagsvis 1,4 milliarder dollar i manglende kontingentinnbetalinger. Likviditeten er så anstrengt, at FN internt har måttet låne inn penger fra fredsbevarende operasjoner.

Dersom medlemslandene ikke betaler hva de skylder er det kanskje ikke er nok penger til å lønne personalet i november. For å anskueliggjøre krisen har FN symbolsk latt fontenen foran hovedkvarteret stå tom og slått av rulletrapper for å spare penger.

I en tale til FNs 5. Komité som fører tilsyn med organisasjonens økonomi, påpekte Guterres i oktober problemene og hånd-til-munn tilværelsen:

[…] Mr Guterres said money was so tight that last month’s annual UN General Assembly debate was only possible because of emergency spending cuts made earlier in the year.

«The organisation is facing a severe financial crisis,» Mr Guterres said on Tuesday.

«Budget implementation is no longer being driven by programme planning, but by the availability of cash at end… we risk exhausting peacekeeping cash reserves and entering November without enough cash to meet payroll.»

Hva det enkelte medlemsland skal betale i kontingent, regnes ut basert på en formel der BNP, statsgjeld og inntekt per capita inngår som viktige elementer. I begynnelsen av oktober hadde 128 av FNs 193 medlemsstater betalt sine bidrag.

Den største bidragsyteren er USA som står for ca 22 prosent eller ca elleve milliarder kroner av FNs årlige budsjett. Norges bidrag er for 2019 på ca 187 millioner kroner. Legger man til bidrag til fredsbevarende operasjoner, er den totale FN-posten på statsbudsjettet for 2019 på 276 millioner kroner.

Asle Toje reflekterer i DN (bak mur) på hva som kan være årsakene til at FN er havnet i dette økonomiske uføret:

Men problemet stikker dypere. FN er oppblåst. Antallet medarbeidere har vokst og vokst, det samme har budsjettene. I 1959 brukte FN 59 millioner dollar, det generelle budsjettet tangerte 500 millioner rundt 1980 og én milliard ved årtusenskiftet. Så løp kostnadene løpsk.

2001–2011 var et tiår med enestående og uvøren vekst. Budsjettet mer en doblet seg. Gapet mellom budsjettvedtak og økonomiske bidrag har i stor grad oppstått fordi FN la seg til vanen å simpelthen øke kontingenten når de trengte mer penger. Omtrent slik NRK brukte kringkastingsavgiften.

Med rundt 37.000 ansatte og en rekke underorganisasjoner, vil reformer og innsparinger uansett bli tidkrevende og utfordrende øvelser. Den interne motstanden vil sannsynligvis være stor når alle kan hevde at de jobber for noe universelt godt.

Det er derfor kutt rettes oftest mot unge kontraktsarbeidere og rulletrapper. Erfaring viser dessuten at dulgt kritikk av amerikansk envishet og tårevåte budskap om forestående kutt i hjelpen til verdens nødlidende (aldri byråkratiet), får land som Norge til å gripe etter sjekkheftet.

FN har også fått betydelig konkurranse siden organisasjonen ble grunnlagt i 1949. Den gang var det få mellomstatlige organisasjoner, i dag er det rundt 300. I tillegg kommer fremveksten av rundt 60.000 NGOer verden over, som kjemper om offentlig og privat støtte og oppmerksomhet. Konsekvensen er at FNs monopol på å være en verdensomspennende «jack of all trades»-organisasjon, møter konkurranse fra mer spesialiserte og målrettede særorganer.

FN taper spesielt på kostnadseffektivitet. Nesten uansett hva du bryr deg om, fra å bekjempe fattigdom til klimatiltak eller matvarehjelp, vil du finne organisasjoner som leverer mer for pengene enn FN. Det at FN ofte utgjør rammeverket som muliggjør andres innsats, glemmes ofte.

I tillegg er FNs internasjonale relevans svekket. I en tid da multilateralisme er blitt synonym med seminarvirksomhet, er det flere internasjonale institusjoner enn det er behov for. De flyr i veien for hverandre i håp om at pengeregnet fra statskassene skal falle på nettopp dem.

FN har vokst seg større og dyrere enn det medlemslandene er villige til å betale for.

Når organisasjonen i tillegg anser følgende land som verdige medlemmer av sin menneskerettskomité, så kan jo det også være en medvirkende årsak til at enkelte nasjoner kjenner et avtagende behov for å betale inn kontingenten (takk til Hillel Neuer):

U.N. Human Rights Council members today include:
🇸🇦 Saudi Arabia
🇧🇩 Bangladesh
🇨🇲 Cameroon
🇨🇩 DR Congo
🇵🇰 Pakistan
🇸🇴 Somalia
🇳🇬 Nigeria
🇪🇷 Eritrea
🇪🇬 Egypt
🇨🇳 China
🇶🇦 Qatar
🇨🇺 Cuba
🇮🇶 Iraq

Joining on January 1st 2020:
🇸🇩 Sudan – female genital mutilation
🇱🇾 Libya – tortures African migrants
🇻🇪 Venezuela – Maduro regime
🇲🇷 Mauritania – has slavery

I wish I were making this up. I’m not. This is real.

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!