Sakset/Fra hofta

Statsminister Erna Solberg hilser på Ghanas president Nana Akufo-Addo før et bilateralt møte i presidentpalasset i Accra den 31. mai 2019. Ghana ble nytt partnerland for norsk bistand i 2018, noe presidenten neppe er helt misfornøyd med. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Norge bruker formidable 38 milliarder kroner på bistand i 2019. Knapt noen aner hva pengene går til. Milliardene fosser ut – tilsynelatende uten kontroll. I Riks­revisjonen er man oppgitt.

I budsjettet for 2019 ble bistands­budsjettet økt med rause 7 prosent fra året før. Til sammen skal Norge bruke 37,8 milliarder kroner på bistand i år, ref. statsbudsjett for 2019. For å illustrere at dette ikke akkurat er en liten post, kan det nevnes at det totalt er satt av ca. 21 milliarder på hele landets politi- og påtale­myndighet. Sagt på en annen måte: Vi bruker godt over 100 millioner kroner per dag, hele året, på bistand – ca. 4,5 millioner per time. Man kan jo regne ut minutt- og sekund­beløpene selv.

Riksrevisjonen reagerer
Mange reagerer på penge­bruken i norsk bistand. Når det murres selv fra den ellers svært forsiktige og saklige Riks­revisjonen, da vet man at situasjonen er alvorlig. Eller til og med helt ute av kontroll.

Den ny-pensjonerte ekspedisjons­sjef Therese Johnsen i Riks­revisjonen har vært med på å sjekke effektene av bistand. Hun ga lørdag et intervju til Aftenposten, der hun blant annet sier:

«Bistanden styres av et tallfestet mål om å bruke 1 % av brutto nasjonalinntekt.»

Det vil si at det viktigste med bistanden er at vi faktisk gir et visst beløp, mens det er av mindre interesse om bistanden fører til noe. Johnsen sier det dokumenteres at

«målene ikke nås eller at myndighetene ikke har god nok kunnskap om resultatene. Dette gjelder særlig der pengene går inn i inter­nasjonale organisasjoner, som FN og Verdens­banken.»

Therese Johnsen vil at politikere blir mer opptatt av hva vi får igjen for pengene til bistand.

«Dette har ikke Stortinget interessert seg så mye for», sier hun til Aftenposten.

Til Tyrkia?!
Vel så interessant som de foreslåtte formålene er det å se hvilke land Norge vil overøse med bistands­midler. NORADs oversikt er interessant lesning. Tallene er fra 2018, og den innbyrdes fordelingen vil være nokså lik, men summene er i gjennom­snitt 7 % høyere.

Kart over land som mottar norsk bistand, fra Norad.

Ikke overraskende finner vi Afrika som største mottaks­region, med 6,4 milliarder kroner.

Midtøsten er oppskrifts­messig på listen, med 3,3 milliarder. Syria får mest, med ca. én milliard, mens det korrupte lederskapet i Palestina kan glede seg over ca. 700 millioner.

Det dekker greit den summen president Abbas brukte på å kjøpe seg et privat Boeing-fly, slik at han og hans familie kan reise med stil til diverse giverlands­konferanser og innkassere nye bidrag fra dumsnille nasjoner.

Aller mest forbausende er det å se Europa på denne listen, med ca. 600 millioner kroner. Europa? Virkelig? Her kan vi registrere at Tyrkia (!) mottar 60 millioner kroner fra Norge, antagelig til president Erdogans store tilfredshet. Det kan nok være kjærkomment når man nå kjøper et nytt, kostbart rakettsystem fra Russland.

Jo da, en del av beløpene til Tyrkia og andre er øremerket til spesifikke formål fra Norges side. Men det pøses uansett inn netto summer til mottaker­landet, slik at andre summer kan frigjøres til for eksempel luftvern­raketter og privatfly.

Hvor blir det av suksess­historiene?
Når det gjelder norsk bistand, snakkes det ofte om hvor viktig og solidarisk dette er av oss som nasjon. Det vi hører mindre om, er eksempler på at våre milde gaver har ført til noe som helst.

Riktig nok har NORAD sin egen «resultatportal» der de forsøker å skape inntrykk av at saker og ting er oppnådd. Men det man viser, er en håndfull eksempler av det temmelig bisarre slaget: «Tilliten til Kirgisistans statistikkbyrå har økt», «Uganda har forbedret sin petroleumsforvaltning», «Forbedret offentlig finansforvaltning i Nepal» osv.  Ja, her gir det en virkelig god følelse at Norge har kunnet bidra med noen milliarder.

Hvor er så de resultatene som er noe å snakke om? Er det noen?  Vi kan trygt gå ut fra at dersom det hadde vært oppnådd målbare suksesser der ute, så hadde vi hørt om det i de store, bistands­vennlige mediene. De brenner etter å berette om slikt. Men så lenge det er mer eller mindre tyst, kan vi gå ut fra følgende:

Suksessene finnes ikke. Det hele er en milliard­fiasko. Men «bistands­partiene» på Stortinget er sikkert fornøyde.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!