Sakset/Fra hofta

Samir kntar står for en av Israels verste terrorangrep. 22. april 1979 angrep de en familie i Netanyah. Kuntar and his team broke into an apartment building and kidnapped a father, 31-year-old Danny Haran, and his 4-year-old daughter, Einat, taking them to a nearby beach. According to eyewitnesses and forensic reports, Kuntar shot Danny to death at close range, and then killed the girl Einat by smashing her skull against the rocks with the butt of his rifle. During the attack, Smadar Haran accidentally suffocated her two-year-old daughter Yael to death while attempting to quiet her whimpering, which would have revealed their hiding place.[11] Newsweek states that the details of Kuntar’s attack are «so sickening they give pause even to some of Israel’s enemies.»[12]   Kuntar ble forfremmet til en lederposisjon i Hizbollah. Da han ble utvekslet i en omstridt fangeutveksling i 2007 ble han mottatt som en helt. Han ble drept av en rakett i Damaskus i 2015.Her fra en minneseremoni i Beirut 27. desember 2015, hvor genersekretær Nasrallah taler. Foto: Aziz Taher/Reuters/Scanpix

Aftenposten har oversatt en sak fra Associated Press om et lite område av Beirut hvor det er en lov som forbyr kristne å leie ut eller selge til muslimer. Motivet er tydelig: Se hvordan kristne diskriminerer muslimer.

Artikkelen av Bassem Mroue er en blanding av kuriosa og alvor. Den underslår ikke at den en gang kristendominerte landsbyen Hadat ble oversvømmet av shiaer slik at flertallet nå er muslimsk. De kristnes vedtak er et siste forsøk på å avveie utradering av den kristne karakteren til landsbyen, som ligger i utkanten av Hizbollahs kjerneområde Dahiyeh.

Muslimer i Hadat har lov å selge og leie til hvem de vil.

Det er dermed et defensivt vedtak byen har gjort.

Men slik fremstiller ikke Aftenposten det. Her er det moralen i Æsops fabler som er gjelder: Slik går det når kristne ikke vil praktisere likestilling. Kanskje det også var de som var skyld i borgerkrigen som kostet 100.000 mennesker livet?

-Ta dere i akt nordmenn så dere ikke gjør en lignende feil.

Det synes å være moralen i fortellingen.

Ved å låne eksempel fra Libanon viser Aftenposten og AP at de har «mistet det». Libanon har noe å fortelle dagens Vest-Europa, men det forutsetter at man erkjenner dagens problemer. Det gjør ikke Aftenposten, som velger å slå leserne i hodet med moralisme.Det er en farlig balansegang.

Libanon er om noe et skrekkeksempel på hva som skjer med et multireligiøst, multietnisk samfunn, der de kristne mistet makten fordi shiaene ble for mange. Israels invasjon i 1982 nevnes ofte som en katalysator for borgerkrigen, men den utløsende faktor var en ikke-statlig væpnet aktør: PLO som førte krig mot Israel over hele kloden.

PLO oppførte seg som en stat i staten. Det gjorde de i Jordan og det ville ikke kongen ha noe av. Han iverksette Black September, hvor et stort antall fedayeen ble henrettet. PLO måtte flytte til Libanon, hvor de hadde frie hender og ble en del av maktspillet.

Norge gikk på denne tiden inn på PLOs side, takket være en allianse mellom Midtøsten-korrespondenter og UD: Massakren i Sabra og Chatila ble brukt til å diskreditere Israel og samle sympatien rundt PLO. At det var Yassser Arafats katastrofale politikk som gjorde at han måtte gå i eksil i Tunis, har ikke offentligheten fått med seg.

Vest-Europa er inne i noe av den samme voldsspiralen som ødela Libanon. Det er mye å lære av Libanon, hvis man vil se hva som skjedde.

Radikalisering

Den væpnede kampen førte til avskalling og radikalisering. Black September var en terrorgruppe under Abu Nidal som gjennomførte terroraksjoner og kapringer, en klar forløper til dagens jihadister.

Problemet er væpnede militser som ikke er underlagt statlig kontroll. Iran hadde interesse av å ha en spydspiss i Libanon og bygget opp Hizbollah.

Aftenposten har en annen artikkel om Hizbollah som er mer avslørende og setter artikkelen om den kristne landsbyen Hadat i relieff:

Ekstremt hemmelighold har sikret militsens overlevelse. Bli med på innsiden av terrorstemplede Hizbollah.
BEIRUT (Aftenposten): Her driver Hizbollah skolene, sykehusene, nyhetene og stort sett alt annet. Mange blir medlemmer mens de går på barneskolen.

Tittel og undertittel slår an tonen: Siden ordet «overlevelse» brukes – skulle Hizbollah være truet med utslettelse?

De driver skoler og sykehus, positive ord.

Uhygge med et menneskelig ansikt

Tor Arne Andreassen er en av avisens mest erfarne journalister. Han velger å legge vekt på det positive bildet av Hizbollah, og de uhyggelige trekkene får et menneskelig ansikt:

To unge jenter sitter med Koranen på fanget i en overbygget gravplass i en forstad sør for Libanons hovedstad Beirut. De ber bønner for de døde. Ingen av dem kjente de døde mens de var i live. De er ikke i slekt med dem. Likevel kommer de hit for å be hver eneste uke. Noen ganger hver 3. eller hver 4. dag.

De døde mennene har nemlig en viktig rolle i jentenes liv, til tross for at de to venninnene bare er 14 år gamle.

Den ene av de døde mennene var militær leder for en organisasjon som helt eller delvis er blitt stemplet som en terrorgruppe i blant annet USA, Israel, en rekke arabiske land og EU. Han skal personlig ha kidnappet og drept mange mennesker. Ved siden av ham ligger hans sønn.

Til høyre for ham igjen ligger mannen som er anklaget for å ha stått bak et bombeattentat som drepte Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri og 22 andre for 12 år siden.

Disse angivelige morderne og terrorlederne kommer disse 14 år gamle jentene og leser sine bønner for.

Andreassen skriver «skal ha» og «angivelig» som om det er mulig at dette bare er en side av saken. Dette er en skrivemåte som går igjen i mediene. For å dempe effekten av den islamske volden tar man forbehold. Det etterlater et inntrykk av at denne «fortellingen» bare er en av mange. Det finnes andre. Og jentene viser ærefrykt for de døde. Er ikke det bra?

De to jentene har i likhet med mange andre her vært medlemmer av Hizbollah siden de var syv år gamle.

– Våre foreldre mente det var det rette politiske valget, sier de to jentene. – Etter som vi blir eldre, blir vi mer og mer overbevist om at det var riktig.

De forteller at de gir halvparten av ukepengene sine til Hizbollah.

Også her

Dette er den samme «frihet til å velge» som man hører i norsk debatt om hijab i barneskolen. Aftenposten dekker Hizbollah med det nye Norge for øye.

Selv når Andreassen dumper over en historie som burde fått han til å undre seg og stille spørsmål, går han videre.

Under et besøk til en Hizbollah-bastion som er omgjort til lekepark, støter de på en dansk-palestinsk familie som er på en ukes ferie. Seier over Israel er et gjennomgangstema i lekeparken.

Den dagen vi er der, en torsdag ettermiddag i oktober, er det veldig stille, men vi møter blant annet en dansk-palestinsk familie som er på en ukes ferie i Libanon. Pappa Mohammed Saiea drar villig med seg familien rundt på en ekstra runde til ære for Aftenposten.

– Er det ikke flott!, sier han i det han og datteren tar en restaurert skyttergrav i øyesyn.

– Her får vi se at vi ikke trenger å frykte Israel, sier Mohammed begeistret til Aftenposten.

Libanon er altså kommet til Danmark, slik det er kommet til Norge. Aftenposten bidrar til å bygge opp under bildet av Israel som en trussel og fiende. På norske skolebenker sitter jenter som er like fromme og fulle av ærefrykt som de to Aftenposten møter i Beirut.

Aftenposten bruker Libanon som moralsk lærestykke. Dette er i god gammel norsk oppdragerfunksjon: I dagens Norge blir det å gå rundt med bind for øynene. Man blir hjelpeløs og skader seg.

 

 

 

Lebanese town bans Muslims from buying, renting property
By BASSEM MROUE
June 26, 2019

Se og sammenlign med Aftenpostens versjon:

Her forbys muslimer å kjøpe eller leie hus av kristne