Sakset/Fra hofta

Andreas Rödder under bokmessen i Leipzig den 21. mars 2019. Foto: Amrei-Marie / Wikimedia Commons.

Som Douglas Murray forklarer bedre enn noen annen, skyldes Europas trøstesløse tilstand en kombinasjon av masseinnvandring og en selvutslettende dårlig samvittighet. Denne tilstanden er spesielt ondartet i Tyskland, hvilket er ulykksalig fordi Europas største økonomi uunngåelig påvirker resten av verdensdelen.

Et avgjørende spørsmål for vår fremtid er således om Tyskland kommer til fornuft. Hvilke tegn finnes til fornuft hos vår store nabo noe lenger sør?

Det virker i utgangspunktet oppmuntrende når en intellektuell skikkelse som Andreas Rödder – CDU-medlem og professor i nyere historie ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz – i et intervju med Die Welt går i rette med Angela Merkels fatale beslutning om å åpne grensene i 2015.

Rödder er aktuell med boken Konservativ 21.0, en tittel som kan bringe tankene hen på Roger Scruton. Historieprofessoren formulerer seg også på en måte som minner litt om Sir Roger:

Die Welt: Herr Rödder, De har skrevet en bok med tittelen «Konservativ 21.0» . Hva bety konservativ for Dem?

Andreas Rödder: Konservatisme er en politisk tenkemåte. Denne tenkemåten understøttes av en skepsis mot ideologier og antatte sannheter, og bygger på erfaring og pragmatisme istedenfor teorier og utopier. Utover det gir den samfunnet forrang fremfor en stat som regulerer alt. Konservativ defineres ikke ut fra faste eller evige bestanddeler.

Dermed er konservatismen det motsatte av hva den alltid mistenkes for å være, nemlig bare en tilbakeholdende kraft.

Konservativ betyr å innrette seg slik at det blir til å holde ut. Og konservativ tenkning betyr at man alltid tenker igjennom saker på nytt.

Avisen spør om det som skjedde i 2015, var det motsatte av konservativt. I en normal verden ville dette ha vært å slå inn forlengst vidåpne dører. I Tyskland er denne åpenbare sannheten fremdeles noe pene mennesker må omtale med største forsiktighet:

Ut fra et konservativt perspektiv vil jeg definere det slik: Vedtaket av 4. september 2015 om å la flyktningene i Budapest få komme til Tyskland, var en korrekt humanitær unntaksbeslutning. Men den månedslange forlengelsen var en form for betingelsesløshet i strid med konservative forestillinger om erfaring og realisme. Akkurat som den fatale setningen: Tysklands grenser lar seg ikke lenger sikre.

Rödder observerer helt korrekt at politikken polariseres og sentrum svekkes:

Hovedproblemet ligger i de moralske begrunnelsene for politiske oppfatninger, noe som har ført til en foruroligende polarisering av offentligheten: fra høyresiden forestillinger om et etnisk homogent folk, og fra venstresiden moralisering rundt en kultur med mangfold, antirasisme og likestilling.

Begge fløyer påberoper seg absolutter, som i siste omgang konsekvent ødelegger den demokratiske offentligheten. For demokratiet lever av respekt for andres oppfatninger, selv om man ikke deler dem. Dessuten opplever vi et tap av det politiske sentrum, ettersom det ikke er i stand til å argumentere mot disse tingene. Satt på spissen: Sentrum har forsvunnet inn i storkoalisjonenes tykkhudethet.

Historieprofessoren ser en slags pendeldynamikk, der venstresidens ytterligheter har avstedkommet en reaksjon fra høyre:

Til moralismen hører også en ny uforsonlighet med mottoet: «Og vil du ikke være min bror, slår jeg inn skallen på deg.» Ligger denne uforsonligheten i at den intellektuelle meningsdominansen i Tyskland hittil har ligget til venstre, men at stemningen – som alle kan merke – nå er i ferd med å snu?

Siden begynnelsen av dette årtusenet har regnbuekulturen utbredt seg ideologisk. Mangfold, antidiskriminering, og inkludering, alminneliggjøring av kjønnsideologien, likestilling, postkolonialisme – alt dette er blitt en dominerende kultur. Denne dominansen har ført til en motbevegelse, som har kommet til uttrykk både i Donald Trump og AfD, og som mange ganger har ført til bitterhet. Den store mangelen ved det politiske sentrum er at det i alt for liten grad har kommet med motargumenter.

Tysklands tradisjonelt dominerende konservative parti har mistet mye støtte for sin tafatthet i møte med invasjonen av Europa. Hvorfor ble det sånn? Rödder mener det delvis skyldes at Merkels forgjenger Helmut Kohl var mer prinsippfast og i mindre grad lot seg styre av mediene. Med det har hun rotet bort CDUs sjel.

Hvor mye er det igjen av den politiske skikkelsen Angela Merkel?

Krisehåndteringen, der høydepunktet var Minsk-avtalen, i praksis en tilpasning av CDU til tidsånden, med den følgen at partiet mistet sin kjerne av innhold. På den måten kan man vinne slag, men tape kriger.

Hva mener De med det?

Slaget som ble vunnet, var regjeringsdannelsen. Den tapte krigen er den tapte identiteten. Til slutt var ikke CDU under Merkel i stand til å formulere seg samfunnspolitisk, sosialpolitisk eller næringspolitisk.

For Rödder reiser dette et avgjørende spørsmål:

Hva står sosialdemokratiet, kristeligdemokratiet og liberalismen for i det 21. århundre?

En litt modigere mann ville selv ha besvart spørsmålet: Ingenting, annet enn sin egen makt og sine egne interesser, som går på bekostning av befolkningens.

Avisen antyder forsiktig at den nye høyresiden kanskje fortjener en smule credit for å ha satt saker som er viktige for folk, på dagsorden. Rödder er motstrebende til å gi noe slikt:

Bør man ikke være takknemlig for at AfD har tvunget de andre partiene til å beskjeftige seg med saker som knapt ble diskutert før?

Takknemlighet er kanskje ikke den rette ordet. I realiteten fremtvinger AfD en mer offensiv politisk debatt. Og i alle fall er det nødvendig å befatte seg aktivt med AfDs temaer, så lenge de befinner seg innenfor den politiske legitimitetens grenser.

Rödder er mer opptatt av problematiske sider ved AfD:

AfD har et problem med at deler av partiet overskrider grensen til en mentalitet vi kan kalle «völkisch», eller at de bagatelliserer nasjonalsosialismen. Denne grensen går i grunnen gjennom både Gaulands person og hans biografi. Hinsides denne grensen finnes det ikke noe grunnlag for diskusjon.

Gauland er et godt eksempel på at en konservativ kan gå enda lenger til høyre. Finnes det en grunnleggende fristelse til radikalisering av konservative?

Fristelsen finnes, og Gauland viser det. Det han tidligere skrev om konservatisme, var en variant av en klok og avslappet britisk tory-konservatisme. Han ble radikalisert i AfD. Og uttalelsene hans om «fuglelort» var en av de bevisste tabuoverskridelsene jeg regner som illegitime.

Rödder har ikke nødvendigvis urett i dette. Problemet er at han ikke fremhever at det også er radikalt å la landet bli overtatt av fremmede.

Die Welt antyder at Merkel bevisst har vendt de konservative ryggen for å hente velgere blant liberale og venstrefolk. Rödder er ikke uenig.

Det var en kortsiktig og dermed en farlig strategi. Å miste folk som Gauland, som senere ble enda mer radikalisert, har ikke bare kostet CDU, men også den demokratiske fløyen i AfD den delen som Friedrich Merz ville vinne tilbake. Og for de 48,25 % som valgte Merz i Hamburg, har ikke CDU noen evighetsgaranti.

Faren består i at CDU kan oppleve enda flere avskallinger. Jeg er spesielt bekymret for at CDU dermed vil miste et intellektuelt grunnlag. Det merker vi ikke i dagens politikk, det virker på lengre sikt. På venstresiden ble det en smertefull erfaring for SPD.

Det er et åpent spørsmål hvilken vei AfD vil gå videre, konkluderer Rödder, som mener at tendensen for partiet i øyeblikket er i retning av radikalisering.

Den intellektuelle kritikken av Merkels åpne grenser fra en av CDUs bedre tenkere ender altså med å utrope AfD til problemet, selv om det eneste fornuftige ville være en tilnærming mellom den gamle og den nye høyresiden – som marginaliserer både liberalistene og de få som med rette kan kalles ytre høyre.

Og dermed svinner håpet om at Tyskland tar til fornuft med det første.

Til sammenligning er ikke Roger Scruton redd for å gi populistene anerkjennelse for å være en sunn reaksjon på et politisk establishment som er havnet i et skjebnesvangert feilspor.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.