Kommentar

Foto: Reuters

Dagbladet har engasjert meningsmålingsselskapet Ipsos for å bygge opp en sak hvor det skal bli moralsk riktig å ta imot IS-barn, uavhengig av hvilken risiko dette vil bli for det norske samfunnet. I denne godhetens konkurranse om å importere noen av de verste menneskene verden har sett, er alt tillatt virker det som.

Ordvalget i tittelen sier litt om engasjementet: Det norske folk BER Solberg om å hente Syria-barna hjem. Ikke IS-barn, men Syria-barn. For Syria-barn er som kjent helt ufarlige.

Ipsos stadfester først at disse barna har rett til å komme tilbake til Norge før de spør om Norge aktivt bør jobbe for å hente ut disse barna. De nevner ikke at foreldrene blir med på lasset.

Hva om teksten hadde vært slik:

Noen norske statsborgere dro frivillig til Syria og sluttet seg til den islamske staten IS. De følte ikke at de hørte til i det norske samfunnet og ville ikke at barna skulle vokse opp i Norge, men foretrakk et strengt islamsk samfunn som ble dannet med vold. Nå er den islamske staten nedkjempet og de overlevende jihadistene og deres barn er blitt et problem i Syria. Bør Norge jobbe aktivt for å hente jihadistene og deres barn tilbake til Norge?

Det ville neppe gitt samme resultat som Ipsos og Dagbladet fikk ved denne meningsmålingen:

NRKs hjernevask av den norske befolkningen virker. Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Engen-Helgheim er ikke overrasket:

– På grunn av de mange tåredryppende reportasjene vi har sett i det siste, er jeg ikke så veldig overrasket over disse tallene, sier Helgheim til Dagbladet.

– Mange har ikke klart for seg at de fleste av disse barna aldri har vært i Norge. Dessuten er det mange tusen andre barn født av norske statsborgere som vokser opp utenfor Norges grenser uten at vi henter dem hjem. Det kan vi rett og slett ikke, mener han.

 

SV vil som vanlig redde verden, koste hva det koste vil, og SVs justispolitiske talsperson Petter Eide mener Helgheims argumenter er usaklige.

– Vi er både juridisk og moralsk forplikta til aktivt å hente hjem Syria-barna, sier Eide.

Nei. Det er sludder, Eide. Hvorfor i all verden skulle vi være moralsk forpliktet til dette?

Venstres Abid Raja er «rørt over støtten», sier han. Hvilken støtte? Dette høres personlig ut. Er det «hans» folk han mener? Han kaller dem barn av fremmedkrigere.

– Jeg blir rørt over støtten. Vi har et etisk ansvar og en moralsk plikt til å hjelpe disse barna. De har ikke gjort noe galt, sier Raja.

Ap-leder Jonas Gahr Støre mener Norge må samarbeide internasjonalt for å hente hjem Syria-barna, skriver Dagbladet som triumferende kan legge til: Da er det flertall på Stortinget.

Ja, hurra…

Naiviteten er fremdeles grenseløs. For å øke kunnskapsnivået en smule anbefaler vi å lese: «De allra farligasta» av vår svenske gjesteskribent og prest Helena Edlund. Hun har arbeidet i Afghanistan og formulerer problematikken klart. Jihadistene har et helt annet tankesett. Barn ofres gjerne i islams navn – det garanterer en plass i himmelen. Våre fiender utnytter våre forskjellige verdigrunnlag og kultur for å skaffe seg et overtak.

 När jag tjänstgjorde i Afghanistan använde insurgenterna (talibanerna) sig ofta av barn när sprängladdningar skulle grävas ner vid vägarna. Andra gånger valde de att klä ut sig till kvinnor för att ohindrat kunna ta sig fram till sina mål. Insurgenterna var helt enkelt pragmatiska: de ville besegra oss till varje pris och de visste att ett barn eller en kvinna i burka inte skulle bedömas som ett säkerhetshot på samma sätt som en svartmuskig man.

Egentligen är det mycket enkelt. Vi har alla inneboende bilder av hur ondska manifesteras – och de flesta av oss visualiserar sällan eller aldrig ondska genom ett barnansikte. I vår föreställningsvärld symboliserar barn istället oskuld och godhet – barn som kallblodigt mördar är ett tema för skräckfilmer. För en svensk förälder med normal psykisk status är det också fullständigt främmande att offra sitt barns liv för att uppnå ett ideologiskt mål. Insurgenterna å andra sidan såg inga som helt problem med det. Tvärtom! Att dö i kampen mot oss skulle ju garantera det döda barnet en plats i himlen och föräldern skulle få en guldstjärna hos gud.

Våra fiender utnyttjade helt sonika de värderingsmässiga och kulturella skillnader som fanns mellan dem och oss för att skaffa sig ett styrkemässigt överläge.

Edlund konkretiserer sine tanker rundt utviklingen av barns sinn i de tidligste leveår. Hun viser til Dokumentären Soldier Child som beskriver hvor vanskelig det er å rehabilitere barnesoldater. Selv etter år med terapi og rehabilitering må de leve under overvåkning. De er simpelthen for farlige for samfunnet.

Vårt instinkt er å ta hånd om barn og å yte omsorg for dem. Men disse barna er annerledes. De er oppvokst og sosialisert inn i grusomheter som ikke lar seg fjerne med norske psykologer. Disse barna er de aller farligste konkluderer Edlund.

Att barnen blir lidande av föräldrarnas beslut, ändrar ingenting i sak. Barn som från tidig ålder har socialiserats in i denna ondska måste betraktas som säkerhetsrisker, hur motbjudande det än känns för oss. De är inte bara farliga – de är de allra farligaste.

Og det er disse barna som NRK og Dagbladet jobber intenst for å hente «hjem» til Norge. Til et samfunn som er så fjernt fra Den islamske stat som det er mulig å komme. De skal «reddes» fra sine foreldre (som ikke får være med «hjem»?) for det er foreldrene som ødela sine barn. Foreldre som ikke følte seg norske og som ikke ville være noen del av et norsk samfunn. Men avkommet deres, det skal vi være forpliktet til å ivareta så lenge de lever?

Norge har tatt imot mer enn nok av krigsskadde utenlandske sinn og barn med en voldelig oppvekstkultur. Det ser vi i råskapen som utspiller seg i vitneboksene i rettssalene. Og i de daglige notisene om knivstikkinger og masseslagsmål. Men mange mener altså at vi på toppen av dette har ressurser nok til å hente de aller farligste barna.

Verdens ondskap har kommet nært innpå oss. Det blir stadig vanskeligere å bevare tillitssamfunnet hvor vi stoler på at andre ikke vil oss noe vondt. Mange i Oslo liker ikke engang å ferdes ute alene på kvelden lenger og de ser seg over skulderen. Det er blitt avleggs nostalgi å ønske seg tilbake til det trygge samfunnet vi hadde. Som om dette nye voldelige samfunnet er helt uunngåelig. Men det er det ikke. Det er politikk. Akkurat som det er en villet politikk å hente IS-barn «hjem» til Norge. Og en villet politikk å få nordmenn til å skamme seg over å ikke ville ta imot de såkalte uskyldige barna.

Om disse barna skal rives ut av armene på jihadistforeldrene eller om foreldrene også skal få bli med «hjem» til Norge er en problemstilling som våre politikere ikke engang reiser. Og slettes ikke Dagbladet og Ipsos. For da ville kanskje ikke så mange av de snille velgerne «bedt Solberg» om å hente IS-barn.

 

Hvis du vil ha et alternativ til NRK og Dagbladet, så bør du støtte oss.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.