Henrik Sundt 
Afrikanske migranter som er blitt plukket opp av et spansk redningsfartøy i Middelhavet, venter på å gå i land på havnen i Malaga den 29. november 2018. Foto: Jon Nazca / Reuters / Scanpix.
I tusener av år har Sahara fungert som geografisk sperre for folkevandringer sørfra. Dette er nå for alvor i ferd med å endres. Migrasjonen gjennom den brennhete ørkenen fra landene sør for Sahara vil sannsynligvis øke i 2019 og årene som kommer.
Det er trenden man kan lese ut av en artikkel med tittelen «The shifting sands of Sahel», som står på trykk i The Economists publikasjon «The World in 2019» (side 66, papir). Deler av den faktaspekkede teksten gir grunn til ettertanke, og gjengis i det følgende.
Sahel-landene kalles beltet av nasjoner som har deler av sitt territorium rett syd for Sahara. Befolkningen i fem av disse landene – Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad, omtalt som G5-landene i Sahel – utgjør i dag ca. 78 millioner mennesker.
Kart: Google Maps.
I 2050 – altså bare om drøyt 30 år – vil de samme landene ha ca. 200 millioner innbyggere, om man legger FNs prognoser for befolkningsfremskrivning til grunn. Den eksplosive befolkningsveksten i de største landene avtegner seg også i en ekstremt skjev aldersfordeling når man ser på andelen mennesker under 14 år:
Mauritania: 40 %
Mali: 47 %
Burkina Faso: 45 %
Niger: 50 %
Tsjad: 47 %
Til sammenligning er den gjennomsnittlige andelen av befolkningen under 14 år i Vest-Europa kun 16 %.
Sahel-landenes fremtidsutsikter er dystre. De styrende sitter utrygt, og myndighetene har knapt jurisdiksjon utenfor de største byene. Korrupsjon er voldsomt utbredt. Ørkenspredningen pågår for fullt. Matvareproduksjonen står ikke i forhold til befolkningsveksten.
Folk leter gjennom en søppelfylling i Bamako, Mali, den 19. august 2018. Foto: Luc Gnago / Reuters / Scanpix.
The World Food Programme anslår at mer enn fem millioner mennesker i G5-Sahel strever med å finne nok mat. Kampen om matressursene fører til dødelige konfrontasjoner mellom gjetere og bønder.
Problemene tar ikke slutt med det:
Jihadismen er på fremmarsj. Grupper med forbindelser til al-Qaida, Boko Haram og den islamske staten (IS) har etablert seg i Mali, Niger og Tsjad. Den manglende sikkerheten sprer seg til Burkina Faso. Styrker fra FN, USA, Frankrike og Tyskland er stasjonert i regionen, men i et område som er tre ganger så stort som Vest-Europa blir tilstedeværelsen spredt.
Mange tror at FNs mest risikable operasjon er i Kongo eller Midt-Østen, men det farligste landet er for tiden Mali, der over 170 FN-soldater har mistet livet. Hittil.
I 2019 vil «Operation Flintlock» rulles ut i Burkina Faso. Dette er en USA-ledet militæroperasjon der over et dusin andre land deltar. Målet er anti-terror, der militæroperasjonene støttes av blant annet droner fra en amerikansk dronebase i Niger.
Men det er ikke sikkert USAs hjelp kan påregnes i det lange løp:
Trump-administrasjonen vurderer imidlertid å kutte spesialstyrkenes engasjementer i Afrika med så mye som 50 %.
En «perfekt storm» er under oppseiling rett syd for Europa, sier en amerikansk offiser som er stasjonert i Sahel, til The Economist.
Hvis regionen bryter ut i kaos, kan Europa vente seg millioner av migranter.
Hvilke muligheter har Europa? Å ta imot millioner, eller involvere seg lokalt i håp om å finne bærekraftige løsninger på stedet? Eller er alt annet enn egen grensekontroll verdt betegnelsen forgjeves?
Sahel er regionen som vokser i viktighet, men av gale årsaker. Det vil ikke bare merkes lokalt.
