Stillbilde: Schwäbische Zeitung / YouTube.

Så var det altså Ravensburgs tur til å stifte bekjentskap med nærkampferdighetene til en ung, grunnløst asylsøkende mann fra Afghanistan. Tre personer, en tysker og to andre asylsøkere, er skadet – en av dem livstruende.

Til tross for at det ikke lenger er noen som har tellingen på episoder som disse i samtidens Europa, er det for oss som hadde den formative perioden av livet før unge afghanske menn ble en faktor i Europa, fremdeles litt rart å høre navnene på små eller mellomstore tyske byer med idylliske middelaldersentra som åsteder for primitiv vold.

Som ved tallrike andre anledninger blir vi fortalt at ugjerningsmannen ikke hadde «terroristisk bakgrunn», for å holde seg til Die Welts formulering, eller at det som skjedde ikke var en «terrorhandling», slik NTB skriver.

Hva betyr det?

Det NTB skriver, grenser til det absurde. Hvis man befinner seg i en koselig by i Baden-Württemberg på størrelse med Ålesund og aner fred og ingen fare, kan det knapt skje noe mer skremmende enn at en rabiat sentralasiat i stridsdyktig alder går løs på en med et tredve centimeter langt knivblad.

Terror betyr opprinnelig nettopp frykt, og knivstikkingen fremkalte utvilsomt frykt. Så hvorfor er ikke dette terror?

Kanskje fordi vi er blitt vant til å begrense terrorbegrepet til de situasjonene hvor volden har en klart identifiserbar instrumentell funksjon. Man vil jage bort de vantro, kjempe for et islamsk kalifat eller sikre seg en plass som martyr i den sex-orgien som islam forbinder med paradiset, og man bruker en skrekkelig voldshandling som middel.

Denne instrumentelle voldsbruken omtales muligens mer presist som terrorisme, siden den gjerne har en ideologisk komponent. Men etterhvert har ordet terror antatt samme betydning.

Dette gjør allmennheten litt hjelpeløs i forsøket på å forstå og sette ord på hva som skjer med ens eget samfunn. Unge inntrengere fra voldelige land langt borte kommer hjem til en og myrder og lemlester, men det finnes ikke vokabular for å analysere fenomenet. Vi skal tenke på det som uforklarlig eller som hendelige uhell, som om de var den naturligste ting av verden.

Da de europeiske stormaktene koloniserte andre deler av planeten, fikk de utsendte fra Europa mange anledninger til å oppdage at deres forestillingsverden var en helt annen enn de innfødtes. Om kolonimaktens systemer skulle innføres lokalt, måtte en rekke nye konsepter læres for første gang, det være seg planlegging, hygiene eller annet.

I dag er det Europa som koloniseres, og denne gangen er det vi som mangler ordene for de nye tingene. Det er ikke lett å finne eksempler på større åndelig fattigdom.

Hvis det som skjedde i Ravensburg i går, ikke er terror – hva er det?

Mange alternative forklaringer vil bli avvist. Er det hendelig kriminalitet som uunngåelig og med statistisk nødvendighet vil skje under visse sosio-økonomiske forutsetninger? Det er det snart bare sosionomer som tror på. Er det lav IQ? Nåde den som lanserer en slik forklaring.

Hva om det rett og slett er kultur? Altså voldskultur?

Her i Europa lever vi i sivilsamfunn, hvor konflikter i det store og hele løses med andre midler enn vold, hvor lojaliteten til loven er høyt utviklet, og hvor samfunnsånden strekker seg utenfor våre egne klaner, om vi overhodet har noen. Nasjonalstaten erstattet behovet for en.

Slik er situasjonen ikke i de folkegruppene som for tiden invaderer Europa. Den er snarere stikk motsatt. Konflikter løses gjerne med vold og lojaliteten til loven er liten, men lojaliteten er total overfor egen klan – og har man ingen klan, er livet bortimot umulig å leve.

På territorier hvor tilværelsen avhenger av hva slags forhold som finnes mellom rivaliserende klaner, er det ikke ord, fornuft eller ønske om felles beste som kjennetegner den politiske situasjonen – det er kun maktforholdene.

For en klan i et slikt «shithole country» er det helt avgjørende å kunne fremstå med stor evne til voldsmakt. Hensikten er naturligvis å skremme de andre klanene fra å motarbeide ens egne interesser.

I den grad det finnes politisk stabilitet på slike steder, eksisterer den nettopp i form av terrorbalanse.

I mer enn et tredjedels årtusen har statene i Europa levd med et fantastisk alternativ til dette. Moderne europeere som ikke kan historie og ikke er uvanlig bereist, altså nesten alle sammen, er ikke engang i stand til å forestille seg livet i land med tilbakestående voldskulturer.

Men Europa hadde også en gang voldskulturer med terrorbalanse, og ingen forstod politikken i slike voldssamfunn bedre enn Machiavelli. At det er bedre å være fryktet enn å være elsket, var en av hans viktigste observasjoner i så måte.

De unge afghanerne som invaderer oss, har det i blodet at det er bedre å være fryktet enn elsket. Og deres væremåte er i seg selv en form for terror. Kanskje de ville kalle det respekt, et ord som betyr noe annet for oss, slik Alain Finkielkraut forklarer i «Den ulykkelige identiteten» – han vier faktisk et helt kapittel til «Striden mellom respektsystemene».

Det som skjedde i Ravensburg i går, var således terror. Og terroren skyldtes at vedkommende var oppvokst i en terrorkultur.

Europa tillater altså å la seg invadere av mennesker fra terrorkulturer. Det er en dumskap og en tragedie av verdenshistoriske proporsjoner.

Støtt Document