Kommentar

Bildet som gikk verden rundt lørdag 14. februar 2015 av gjerningsmannen ved Krudttønden i København. Han skulle la høre fra seg senere.

Lørdag ble det arrangert en konferanse på Christiansborg om terrorens ofre. Helle Merete Brix var primus motor. Hun var leder av Lars Vilks-komiteen som holdt møte på Krudttønden da Omar Hussain gikk til angrep med et automatvåpen 14 februar 2015. Det førte til en drastisk skjerping av sikkerhetskravene ved offentlige møter som har med islam å gjøre.

Man kan tegne en stigende kurve: Fra karikaturstriden i 2005/2006 og planene om å henrette Jyllands-Postens journalister, i særdeleshet Flemming Rose og Kurt Westergaard. En somalier hogg seg inn til Westergaard med øks. Flere planer mot JP er avslørt. I det ene tilfelle var samme mann på rekognosering som sto bak terrorangrepet på Mumbai i 2008; David Headley. Attentatet mot Lars Hedegaard i inngangsdøren på hans hjem ute på Frederiksberg, 5 februar 2013, var en annen merkestein.

Da terroren fikk et ansikt: Omar Hussein hadde en løpebane som den typiske jihadist. Hvornår skulle han vært stoppet? Ville det overhodet vært mulig? Hvor mange som ham er det?

Etter Krudttønden var det helt slutt. Nå foregår møter som skal diskutere islam inne bak Christiansborgs tykke murer. Når i tillegg Lars Vilks er med, kryr det med uniformert og sivilt politi.

Forskanset

Det er noe ynkelig over at vi kryper sammen som forskremte mus. På en måte ville det vært riktigere å holde møtene på steder der publikum kunne se hva som kreves for å diskutere islam i det offentlige rom. Risikoen ville blitt høyere, men på en måte er det riktigere. Det skal koste noe å forsvare friheten, forsamlingsfriheten og den frie tanke. La bevæpningen være en ubehagelig påminnelse til politikerne: De kunne gjort noe. De kunne vedtatt lover som ila drakoniske straffer for å true noens ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. De har et helt register å spille på, helt opp til dødsstraff for terror og utvisning av familiemedlemmer.

Men de foretar seg ingenting annet enn å mure seg inne.

Det øker fryktnivået. Europeiske byer ser ut som om de er under beleiring. Det har en dyp og varig virkning på befolkningens psyke.

Overlatt til seg selv

Det mest nedslående er at flere hundre mennesker fulgte Omar Hussein til graven. Han var «bror». En av dem som besøkte graven for å vise ham den siste ære var Ubaydullah Hussain.

Omar Hussain gikk videre til synagogen i Krystalgade senere på kvelden. Han var slu nok til å spille full og kom helt inn på vaktene. Her rakk han og skyte og drepe den sivile vakten Dan Uzan, mens politifolkene ble såret. Også denne gang kom Hussain seg vekk.  Inne i bakrommene på synagogen foregikk en Bar Mizvah. Hadde Hussein kunnet komme seg inn, behøver man ikke lure på resultatet. En av mødrene sto lørdag opp og fortalte at hun satt nede i kjelleren med 21 barn i tre timer. De har ikke fått noe tilbud om hjelp i ettertid. 14. februar er konstant til stede. Det er tema rundt middagsbordet ukentlig.

Det samme skjedde med de pårørende etter juleterroren på Breitscheidplatz i Berlin. De fikk heller ingen oppfølging. Det er nesten så man ikke tror det er sant. Minnesmerke hadde de ordnet til ettårsdagen, men menneskene hørte ikke noe.

Det tyder på en dyp vegring hos de ansvarlige mot å se ondskapen i hvitøyet.

De aner ikke hva de skal stille opp.

Ettervirkning

Terroren kommer etter deg. Den tar deg igjen. Den franske ambassadøren Francois Zimeray var til stede på Krudttønden. Han trodde han var frisk og rask og kunne vie seg arbeidet igjen. Men så ble han innhentet, og måtte be om profesjonell hjelp.

Vi som hører ofrene forteller, forstår at terroren gjør noe med deg. Det er inntrykk som foregår i en egen tidssone, og inntrykkene etterlater så sterke spor at de begynner å leve sitt eget liv.

Det minner om hva Jean Amery sier i en bok Document har utgitt: Ved forstandens grenser. Amery ble torturert av Gestapo. Han sier det første slaget gjør noe med deg. Det ødelegger den tillit menneskene har til omverdenen.

Det samme gjør terroren.

Ofrene betaler prisen og det øvrige samfunnet ønsker ikke å høre om det.

Det er den mest nedslående konklusjonen på de siste tiårs terror.

Enda verre

Men hvis samfunnseliten har snudd seg vekk og forskanset seg, har man den senere tid registrert at holdningen til terror har antatt enda en ny form: Bortforklaring i samme øyeblikk som terroren skjer.

Det er nå blitt et mønster at medier og politi er enige om å dempe reaksjonene og legge inn reservasjoner: -Kanskje det ikke er terror? Det er ikke bekreftet.

Eller som det ofte har skjedd i Frankrike: Gjerningsmannen har en psykiatrisk historie. Det skjer før man i det hele tatt vet hvem som er gjerningsmannen.

Dette er den ultimate forulemping av ofrene, som i dette tilfelle både er konkrete mennesker og sivilsamfunnet som sådan.

Det minner om et overgrep.

Først har vi jihadistene, som det ofte viser seg skulle vært utvist, og så har vi sykeliggjøringen av morderne.

Men publikum kjøper ikke bortforklaringene. De reagerer med mistenksomhet og foretar sin egen vurdering.

Terroren lykkes derfor splitte oss. Det er ikke noe mer We Stand Together. Befolkningen er splittet. Og folk føler seg sviktet av myndighetene.

Slik lykkes terroren å slå kiler inn i våre samfunn og det gjør noe med vår motstandskraft.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.