Kommentar

Bildet: Nikki Haley seiler opp som en formidabel FN-ambassadør, og hun later til å ha et utmerket samarbeid med presidenten. Sammen setter de to ny dagsorden i verden, og alle må vise hvilken side de står på. Foto: Brendan McDermid/Reuters/Scanpix

Det er i ferd med å danne seg et bilde av nye politiske konstellasjoner. Når Trumps USA tar et oppgjør med en ettergivelsespolitikk som nådde et høydepunkt under Obama, men har en mye lengre historie, møter amerikanerne en reaksjon: Det er stater som reagerer og vil forsvare gårsdagens politikk.

Det som da skjer, er at de havner på samme side som repressive regimer som Iran.

Nikki Haley hadde trommet sammen til ekstraordinært møte i Sikkerhetsrådet fredag for å drøfte situasjonen i Iran.

Haley gjorde det klart at administrasjonen står skulder ved skulder med opposisjonen.

“Let there be no doubt whatsoever,” she said, “the United States stands unapologetically with those in Iran who seek freedom for themselves.”

Det er klare, sterke ord. Men når ble det et problem at demokratier støtter frihetssøkende bevegelser i et diktatur?

Når frihet blir problematisk

Skulle ikke en slik støtte være uproblematisk, selv om ikke alle er villig til å uttrykke seg like klart?

Ikke for landene som vil bevare atomavtalen med Iran. De mistenker at det er Trumps ønske om å skrote avtalen som ligger bak hans støtte til protestene.

Dette ble sagt eksplisitt under møtet:

Many seemed to fear that the outspoken criticism by the Americans was simply a pretext to undermine the Iran nuclear deal, which President Trump has long desired to scrap.

Dette er et standpunkt New York Times deler.

Bakenforliggende motiv

Den franske ambassadør målbar den kritikk av Trump som Macron ga uttrykk for torsdag:

But even before the session began, France’s ambassador, François Delattre, warned against “instrumentalization” of the protests “from the outside.”

Speaking before the Council, he went further.

“We must be wary of any attempt to exploit this crisis for personal ends, which would have a diametrically opposed outcome to that which is wished,” Mr. Delattre said.

Sverige og Bolivia stilte seg ved Frankrikes side og sa at protestene og atomavtalen ikke hadde noe med hverandre å gjøre:

At the Security Council on Friday, most members insisted that these two issues were separate.

“It needs to be crystal clear to the international community that the situation in Iran does not belong on the agenda of the Security Council,” said Sacha Sergio Llorenty Solíz, the Bolivian ambassador.

Sweden’s representative, Irina Schoulgin Nyoni, concurred: “We have our reservations on the format and timing of this session.”

Gjør seg til gisler

Men i realiteten vil disse landene blir det iranske regimets gisler. De vil ikke kunne støtte protestene fordi det utlegges som at man ønsker å presse regimet. Regimet ønsker selvsagt en slik fremstilling velkommen, som innebærer at man setter seg selv sjakk matt.

Det gjorde også Obama, og det var Obama som begikk den grove feilen det var å inngå avtalen uten å få Iran til å forplikte seg i Syria, Irak og Jemen. Iran kunne fortsette sitt stormaktsspill, som sunni-statene nekter å sitte passivt å se på.

Alle i Midtøsten ser forbindelsen mellom atomavtalen og Irans stormaktsambisjoner. Når Frankrike og Sverige sier at man ikke kan støtte protestene fordi det kan brukes av avtalens motstandere, har de gjort seg til regimets løpegutter.

Call them out

Trumps oppgjør med Obamas unnfallenhet får frem klare politiske skillelinjer.

Iran og Russland hamret løs på USA for amerikanernes feil.

the Iranian ambassador delivering a lengthy history of popular revolt in the United States — from the violent demonstrations at the Democratic National Convention in 1968 to the Occupy Wall Street protests in 2011. (…)

The Russian ambassador, Vasily A. Nebenzya, was more blunt. He asked rhetorically why the Security Council had not taken up the issue of Black Lives Matter protests in Ferguson, Mo., which were at times also met with a violent police response.

“The real reason for convening today’s meeting is not an attempt to protect human rights or promote the interests of the Iranian people, but rather as a veiled attempt to use the current moment to continue to undermine” the Iranian deal, Mr. Nebenzya said.

På seg selv kjenner man andre. I Russland er menneskerettsbrudd et politisk verktøy.

Trumps aktivisme får liberale venstreorienterte til å måtte tone flagg, og de havner på feil side:

To call them out, sier amerikanerne. Partene må vise kortene. Trump lager et utspill de andre må forholde seg til. Det er slutt på en politikk som ikke fører frem, som «fredsforhandlingene» mellom Israel og palestinere.

Nedkjørt

New York Times later som om det er Trump som lager problemer, men Obama etterlot seg et fjellmassiv av problemer. Dét lar seg ikke benekte.

Such reticence to support the American position is the latest evidence of growing international resistance to the Trump administration’s foreign policy priorities, particularly at the United Nations. Last month, a large majority of United Nations members voted for a resolution denouncing the United States’ decision to recognize Jerusalem as Israel’s capital and move the American Embassy there.

Nikki Haley laget en cocktail-mottakelse for de ni landene som støttet USA under avstemningen om Jerusalem i FNs hovedforsamling. Det var mikrostater som Honduras og Guatemala. Hvor er USAs allierte?

On Wednesday, the United States Mission to the United Nations held a cocktail reception for the nine countries that voted against the resolution in the General Assembly, which, aside from Israel, were Guatemala, Honduras, Togo, the Marshall Islands, the Federated States of Micronesia, Nauru and Palau.

Trump takket de fremmøte i en video, hvor han også sa noe annet som viser at han forstår hvor viktig avgjørelsen om Jerusalem var. Det var ikke noe innfall.

He said that the vote would “go down as a very important date,” and that their support was “noted and greatly appreciated.”

Trump har startet et arbeid som kommer til å fortsette, og Jerusalem er bare begynnelsen. Dét kommer verden til å få merke.

Kanskje det er dét iranerne værer: en historisk anledning. De vil handle før vinduet lukkes. De trodde på Obama i 2009. Kanskje det er derfor de stoler mer på hans rake motstykke?

The U.S. Wanted to Discuss Iran. Russia Brought Up Black Lives Matter.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!