Kommentar

Når iranerne vil kaste av seg det totalitære prestestyret er det ikke bare et oppgjør med revolusjonen i 1979, men med arabernes erobring og tvangsomvendelse av perserne for flere hundre år siden.

Prestestyret, i den millenaristiske Khomeini-utgaven, med Den øverste leder som religiøs og sekulær Fører, har vært en ideologisk tvangstrøye som har gjort iranerne til en nasjon av frafalne. De er fed up med islam, særlig de unge som har fått høyere utdannelse.

Til forskjell fra araberlandene har iranerne en stolt historie å se tilbake på: De er persere, ikke arabere.

Det er derfor historiens gigantiske hjul som er i bevegelse i Iran. Hvorvidt kraften er stor nok til å bryte diktaturets lenker, gjenstår å se. Men retningen er helt tydelig: Prestestyret har ikke brakt iranerne annet enn elendighet.

Michael Walsh har noen spennende betraktninger rundt det som skjer i One Less Brick in the Wall. I motsetning til hva som utlegges i Vest-Europa, har Europa alltid befunnet seg i kamp med islam. Hvis man anlegger et slikt perspektiv får nyere historie en helt annen dimensjon. Da får demografiske endringer, sharia-regler og terror en helt annen betydning. Hvor lenge kan den «herskende klasse» holde en slik fortolkning unna folket, når det er en slik forklaring som gir mening til det som skjer rundt oss?

På en måte er det en parallell til det som skjer i Iran: Massene er fed up med elitens herredømme i folkets navn. De vil kaste åket av seg.

Europeere er lei av en politikk som legger landet åpent for mennesker som ikke er kulturelt kompatible, og som vi ikke aner hvem er. Slike prestestyret ber om en reaksjon, gjør europeiske ledere det samme.

Hvis man har historien for øye er mønstrene lette å få øye på.

Bysants lå i konstant krig med islam i flere hundre år. De visste hva det handlet om. Keiser Manuel II Palaeologus dom over Muhammed i 1391 gjelder fortsatt:

Show me just what Muhammad brought that was new and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.

Da pave Benedikt 16 siterte keiseren, ble det ramaskrik. Flere nonner og andre kristne ble drept. I dag, 12 år senere, er det utenkelig at en politisk leder kan våge å si noe slikt. Heller ikke Benedikts etterfølger. De har alle omfavnet en «lære» som sier «fred på jord» og «alle mennesker vil det samme». Det er en søvngjenger-tilstand, hvor de bedøver seg selv for å kunne fortsette i samme spor. Mot undergangen.

Konstantinopel

Islam har hele tiden vært på offensiven. Først falt Konstantinopel i 1453. Wien ble reddet i siste øyeblikk i 1683. De påfølgende århundrene var det islam som var på retrett. Men med en heavy dose tyrkisk nasjonalisme ble de folkemordere på de kristne.

Ingen i Norge eller Vest-Europa snakker offentlig om disse perspektivene, som har en betingende kraft når man får øynene opp for dem.

Little more than half a century later, in 1453, Constantinpole fell to the Muslim Turks, marking the final end of the Roman Empire and the beginning of the long night of darkness that has enveloped the Middle East pretty much ever since. Christendom lost control of the lands of its origin, including the reconquered Crusader states of the Levant (one of which still survives, barely, as Lebanon), and the battle line between Europe and Islam was drawn from Gibraltar to the Balkans — the beginning of a long, uneasy truce that lasted until Sept. 11, 2001.

9/11

Etter to hundre års søvn, våknet den islamske verden med islamismen, som var inspirert av de totalitære ideene i Europa: Kommunisme, nasjonalsosialisme og fascisme. De begynner i India med mawdudi, i Egypt med Hassan al-Banna i 1928. I Saudi-Arabia var det en egen gren hvis bevegelse, ikhwan, grunnla kongedømmet og inspirerte al-Qaida.

Det var denne bevegelsen som begikk den mest spektakulære terroraksjonen i historien. Det var også en krigshandling. USA har siden befunnet seg i krig, og har respondert ute, men ikke helt forstått hva det betyr hjemme. Med Trump har de fått en president som er nærmere å forstå.

Iran er et svar

Vi er vant til at det ikke kommer noe positive «svar» fra den islamske verden, kun angrep. Da den arabiske våren surnet kom det som en stor skuffelse, og vestlig elite har ikke orket ta det inn over seg.

Et gjennomgående tema er: Vi vil ikke forholde oss til historien, vi vil ikke lære av historien.

Iranerne har lært på den harde måten.

Frihetens frukter

Iran mistet en stor del av sine beste og mest velutdannede. Deres sønner og døtre er kurert for islamisme for alltid.

For another, the Iranian exiles who fled their country in the late Seventies and early Eighties (taking a great deal of wealth with them) for the U.S. and elsewhere have given birth to a new generation of secularized Iranians, who are in no mood to trade in the liberties of the West for the repressively «theology» of militant Shi’ite Islam.

For mullaene må det være uvirkelig å høre at det blir ropt lovprisninger over sjahen i iranske byer.

Bomben

Den iranske atombomben handler om noe langt mer enn regional makt. Bomben er like mye rettet mot folket som mot fiender. Atommakten ville gjøre regimet urørlig og garantere «evig» makt.

Men Obama nektet å se den ideologiske dimensjonen ved Irans atomprogram. I flere intervjuer har Obama vist at han ikke forsto noenting av islamismen, dens revolusjonære kraft og dens fiendskap mot Vesten og Israel spesielt.

Goldberg vs Kerry & Obama

Journalisten Jeffrey Goldberg er spesielt god til å få frem svakhetene i Obama og John Kerrys syn på Iran. Goldberg er nemlig liberale amerikansk jøde og han har jødisk overlevelse som første prioritet, dvs hvis et regime sier det vil utslette jødenes hjemland tar han det på alvor.

Samtalen med Kerry foregikk i august 2015, da prosessen med å overtale Kongressen til å stemme for Iran-avtalen pågikk.

“Do you believe that Iranian leaders sincerely seek the elimination of the Jewish state?”

Goldberg klargjorde sin egen oppfatning:

Kerry responded provocatively—provocatively, that is, if you understand Iranian leaders, and in particular the supreme leader, Ayatollah Ali Khamenei, the way I understand them: as people theologically committed to the destruction of Israel. Quotes such as this one from Khamenei help lead me to this conclusion: “This barbaric, wolflike, and infanticidal regime of Israel which spares no crime has no cure but to be annihilated.”

Denne holdning og disse synspunktene, den iltre tonen, gjenfinner vi også hos Recep Tayyip Erdogan. Når han er rasende fordi Hellas har gitt asyl til en tyrkisk pilot som flyktet under kuppforsøket, er det samme ønske om utslettelse av motstanderen. Skam over den greske statsminister, Alexis Tsipras, som hadde lovet å gjøre alt for å få piloten utlevert.

Det som begynte i Iran i 1979 omfatter nå også Tyrkia, som Europa historisk burde kjenne.

Kategorisk ubehag

John Kerry er ubekvem med slike kategoriske problemstillinger, derfor hadde Obama-administrasjonen vanskelig med å forholde seg til radikal islam.

Spørsmålet om antisemittisme får ideologiens sanne karakter til å tre frem:

Kerry’s stated understanding of the regime’s anti-Semitism is somewhat different from mine. He told me, “I think they have a fundamental ideological confrontation with Israel at this particular moment. Whether or not that translates into active steps, to quote, ‘Wipe it,’ you know … ”

He paused, and so I filled in the blank: “Wipe it off the map.”

Relativisering

Etter.å ha stilt seg usikker og reservert kan han begrunne det med hva som kunne ha skjedd, men ikke har skjedd:

Kerry continued, “I don’t know the answer to that. I haven’t seen anything that says to me—they’ve got 80,000 rockets in Hezbollah pointed at Israel, and any number of choices could have been made. They didn’t make the bomb when they had enough material for 10 to 12. They’ve signed on to an agreement where they say they’ll never try and make one and we have a mechanism in place where we can prove that. So I don’t want to get locked into that debate. I think it’s a waste of time here.”

Livet på spill

Dette er en posisjon som ikke israelerne har råd til. De kan ikke satse på at iranerne ikke mener hva de sier.

Denne troen på at ledere når det kommer til stykket ikke tar risikoer som vil sette deres egne interesser på spill, er enda tydeligere hos Obama. Goldberg gjorde et intervju med ham der han utfordret ham på samme punkt: Hvor alvorlig skal man ta Irans trusler mot Israel? Obama svarte at et regime godt kan bruke antisemittisme politisk, men ikke vil prioritere den som politikk hvis det skader dets egne overlevelsessjanser.

Det var Goldberg fundamentalt uenig i. Han karakteriserte Kerry:

I was troubled by what I took to be his unwillingness, or inability, to grapple squarely with Iran’s eliminationist desires.

Obama

Noen dager senere var Goldberg med på en pressekonferanse i Det hvite hus. Der gjentok han spørsmålet:

Does the Iranian leadership seek the elimination of Israel?

Obama er på fornavn med journalistene. Han forsøker å være buddy med dem slik at de skal bøye av:

“Well, we’ve discussed this before, Jeffrey,” the president said. “I take what the supreme leader says seriously. I think his ideology is steeped with anti-Semitism, and if he could, without catastrophic costs, inflict great harm on Israel, I’m confident that he would. But as I said, I think, the last time we spoke, it is possible for leaders or regimes to be cruel, bigoted, twisted in their world views and still make rational calculations with respect to their limits and their self-preservation.”

Det ligger en hybris skjult i dette svaret. Obama «vet», Kerry «vet». Hvis de måtte forandre premisset – hvis de måtte erkjenne at regimet er eksistensielt eksterministisk overfor den jødiske staten, ville de måtte revidere deres holdning til Iran.

Rasjonelle?

Goldberg vender tilbake til one-on-one-intervjuet han hadde med Obama i mai 2015, der han utdypet sitt syn på regimet i Iran, og hvor langt de var villig til å gå. Egen-interessen trumfet antisemittismen, mente Obama.

His answer: “Well, the fact that you are anti-Semitic, or racist, doesn’t preclude you from being interested in survival. It doesn’t preclude you from being rational about the need to keep your economy afloat; it doesn’t preclude you from making strategic decisions about how you stay in power; and so the fact that the supreme leader is anti-Semitic doesn’t mean that this overrides all of his other considerations. You know, if you look at the history of anti-Semitism, Jeff, there were a whole lot of European leaders—and there were deep strains of anti-Semitism in this country—”

He continued: “They may make irrational decisions with respect to discrimination, with respect to trying to use anti-Semitic rhetoric as an organizing tool. At the margins, where the costs are low, they may pursue policies based on hatred as opposed to self-interest. But the costs here are not low, and what we’ve been very clear [about] to the Iranian regime over the past six years is that we will continue to ratchet up the costs, not simply for their anti-Semitism, but also for whatever expansionist ambitions they may have. That’s what the sanctions represent. That’s what the military option I’ve made clear I preserve represents. And so I think it is not at all contradictory to say that there are deep strains of anti-Semitism in the core regime, but that they also are interested in maintaining power, having some semblance of legitimacy inside their own country, which requires that they get themselves out of what is a deep economic rut that we’ve put them in, and on that basis they are then willing and prepared potentially to strike an agreement on their nuclear program.”

Svaret

Goldberg er en liberaler som i kraft av å ikke miste de eksistensielle spørsmål av syne graviterer mot Trumps posisjon, uansett hvor sterkt han kritiserer Trump.

Goldberg kommenterte allerede i august 2015 at man stadig oftere hørte fra tilhengerne av Iran-avtalen at det var jødiske interesser som dikterte motstanden mot den. Dette var det å stimulere antisemittisme, skrev Goldberg. Hvis Obama mente alvor med implementeringen skulle hele Irans oppførsel i Midtøsten bli tatt med i beregningen.

Som vi vet skjedde ikke det. USA lot Iran få ta initiativet i Syria sammen med russerne. Hizbollah er bevæpnet til tennene. Iran er involvert i Jemen.

Jerusalem

Obama viste endelig hvilke side han sto på da hans administrasjon både tok intiativ til og stemte for resolusjonen i romjulen i fjor, som betegnet Øst-Jerusalem som okkupert territorium. Nå var det ikke lenger noen tvil om hvor Obama sto. Netanyahu hadde hatt rett hele tiden.

Trump har sett Obamas svakhet, hvordan ettergivelsen truer Israel og svekker USAs posisjon og interesser. Han utnyttet kraften i Obamas feilslåtte politikk og gjorde svakheten til styrke.

Dette har iranerne senest. De merker at det er en politikk i Washington som bygger spå helt andre premisser: Eksterministisk islamisme skal møte motstand. Den skal beseires.

Krigsteater

La oss heie på iranerne som vil reversere flere hundre års undertrykkelse. De står på samme side som amerikanske soldater som kjemper i krigens hus.

So let’s all root for the Iranians who are, once again, trying to overthrow their reactionary Islamic regime. A victory against the mullahs in Iran would have beneficial results for everybody except devout Shi’ite Muslims and their allies of convenience on the American, largely atheist and most certainly anti-Christian, Left. By removing the source of Hezbollah’s support, pressure would be relieved on Israel and on American forces still in the dar-al-Harb theaters of war. By demolishing rule-by-mullah, Iran would pose much less of a nuclear threat to civilized nations. And by freeing the Iranian people to choose a new government, the Western democracies could find a valuable new ally in a strategically importantpart of the world.

Alliansen

Iranerne har banket på historiens dør før. Hvis de skulle lykkes vil det forandre hele den geopolitiske situasjonen. Det vil være en enorm styrke til de frihetsvennlige kreftene i Vesten.

En befrielse:

For millennia, the people of Iran have been unable to decide where to cast their lot. In its attempts to move westward, the Zoroastrian Persian Empire was defeated repeatedly by the Greeks, by Alexander the Great, and by the Byzantines; later, Persia was conquered by the Muslim Arabs, by the Mongols (who really put paid to the «Golden Age») and by Tamerlane, among others. If Iran can successfully overthrow the Islamic Republic, de-institutionalize Islam, rediscover its own genuine nationalism, and elect a real republic in its place, this historically pluralistic nation will likely find a warm welcome.

Islam has brought nothing but misery to Iran. Perhaps it’s time for Iran to try something different.

Hvis Iran sluttet seg til en vestvennlig allianse ville det være et hendelse som vil forandre verdenshistorien. Men mange vestlige ledere er sunket så dypt ned i avmakt og overgivelse at de har mistet evnen til å ivareta landenes interesser.

Kanskje hjelpe vil komme utenfra?

Det er umulig å overse budskapet fra Iran.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!