Gjesteskribent

Bildet: Seksdagerskrigen «stunned» araberverdenen og hele den muslimske verden. Lille Israel beseiret Egypt, Syria, Jordan og erobret Sinai, Gaza-stripen, Golan-høydene, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Det var en knockout. Israelere ved Vestmuren 4. juni 2007. Foto: Jonathan Weitzman/Reuters/Scanpix

Markeringen av 50-årsminnet om Israels frigjøring av den okkuperte ”Vestbredden” har gitt historiske revisjonister mye vann på mølla.  Ved akademiske institusjoner har det i hele tiden etter krigen pågått ”forskning” som påstås å vise at Israels forsvarskrig mot de aggressive arabiske armeene egentlig var en angrepskrig iscenesatt for å utvide landets territorium og skape et sionistisk ”Stor-Israel,”kanskje etter mønster av ”Großdeutschland,” får vi inntrykk av.

Som årtiene går, svekkes det kollektive minnet om hva som foregikk i 1967, og mediene får stadig friere spillerom for å utforme folkemeningen slik deres ideologi tilsier at den bør være.  I dag kan du treffe tilhengere av Høyre som målbærer oppfatninger som for ikke lenge siden var karakteristiske for venstresosialister.  Den ideologiske ensrettingen av nordmenn er ikke helt ulik det man var vitne til i Europa i mellomkrigstiden.  Det vil kunne få betenkelige konsekvenser.

Seksdagerskrigen ble formelt innledet ved at Egypts president Nasser brøt våpenhvilen fra 1949 ved å iverksette sjøblokade mot Israel den 22. mai 1967.  Han stengte Tiran-stredet og dermed den strategisk viktige sjøveien til Israel sørfra.  Det var per definisjon en krigshandling som ble forsterket ved at Egypt også utviste FNs fredsbevarende styrker, UNEF, fra Sinai og marsjerte opp sin egen hær langs Israels grense.  Samtidig ble de militære i andre arabiske naboland satt i krigsberedskap og oppildnet av en intens krigspropaganda.  Det er ingen historisk tvil om at de arabiske lederne mente hva de sa offentlig om å starte en utryddelseskrig og en stor massakre på den jødiske befolkningen og drive israelerne på havet.  En foregripende hindring av noe slikt er ikke å starte en krig.  Det er vanlig i norske medier å fortie at det i 1967 allerede hersket krigstilstand mellom Israel og araberstatene. Den var bare regulert av en skjør våpenhvile.

Fortsettelseskampene i 1967 endte med israelsk seier og et israelsk tilbud allerede samme år om full tilbaketrekning i bytte mot en fredsavtale.  Dette tilbudet ble bryskt avvist av de arabiske statene.  FN fulgte opp ved at Sikkerhetsrådet utarbeidet og vedtok Resolusjon 242 som igjen inviterer til forhandlinger om fred.  Resolusjon 242 forutsetter at okkupasjonen av de arabiske områdene skal vedvare inntil partene kommer frem til freds- og grenseavtaler.  Til nå har slike avtaler vært inngått med Egypt og Jordan.  Krigstilstanden og våpenhvileavtalene mellom Israel og disse landene opphørte dermed og internasjonalt anerkjente statsgrenser ble fastsatt.

De såkalte ”palestinerne” og de ”palestinske områdene” er ikke nevnt med et ord i FN-resolusjonene (242 og 338) som oppfordret partene til å slutte rettferdig og varig fred gjennom forhandlinger.  Ingen ”palestinske områder” ble av FN oppfattet som okkupert i 1967.  Det som følger av Resolusjon 242 er at Israels okkupasjon av for eksempel Judea og Samaria er fullt ut i samsvar med Folkeretten, og kan vedvare til det er inngått fredsavtale med den tidligere okkupanten, Jordan.  Dette skjedde i avtale av 26. oktober 1994.  På dette tidspunkt opphørte Israel å være okkupant i disse områdene slik folkerettens bestemmelser om krig definerer dette.  At Israel i ettertiden har unnlatt å foreta en formell anneksjon av områdene endrer ikke dette faktum.  Israels beveggrunner er å finne i et ønske om å imøtekomme den arabiske lokalbefolkningens eventuelle behov for selvstyre, noe det har vært gjort forsøk på gjennom Oslo-avtalene og den etterfølgende fredsprosessen.  Men Oslo-avtalene setter ikke Resolusjon 242 ut av kraft, − de bygger på dens forutsetninger.

Det vi har opplevd i årene etter, er imidlertid at man i flere vestlige land har snudd om på de faktiske forhold, og fremstiller Israels frigjøring av Øst-Jerusalem, Judea og Samaria fra jordansk okkupasjon som en ”ulovlig okkupasjon av palestinske områder.”  Hadde noe slikt vært tilfelle, ville det ikke ha vært mulig for Sikkerhetsrådet å vedta Resolusjon 242 slik den lyder.  Det er derfor et ubestridelig faktum at påstanden om ”ulovlig israelsk okkupasjon av palestinske områder” i seg selv er en usannhet som savner grunnlag i historiske og folkerettslige fakta.

Men påstanden er noe mer enn det.  I Norge er denne påstanden i ferd med å etablere seg, ikke bare som en selvfølgelighet i folks daglige omtale av Israel.  Påstanden er blitt Regjeringens offisielle syn på saken.  Dette bekreftes av en mengde utsagn, skriftlige som muntlige fra Regjeringen.  En konsekvens av det offisielle norske standpunktet er at bl.a. norske frivillige organisasjoner som med økonomisk støtte fra norske myndigheter arbeider i Midtøsten, offisielt forfekter det syn at Israels tilstedeværelse i Øst-Jerusalem, Judea og Samaria bygger på en ulovlig okkupasjon, og at for eksempel jødisk boligbygging og annen sivil virksomhet i området derfor er ulovlig.

Karakteristiske eksempler på denne løgnaktige fremstillingen av Israel som en forbryterstat, fikk vi se mange av i tilknytning til 50-årsminnet om Seksdagerskrigen.  Mediebedriften NTB som ofte går i bresjen når det gjelder å kriminalisere den jødiske staten, presenterte 5. juni en versjon av det som skjedde under Seksdagerskrigen som setter foreløpig rekord i uetterrettelighet hos NTB.  Det gjøres ingen forsøk på å fortelle hva som skjedde forut for Seksdagerskrigen og vi leser ingenting om hvorfor fredsprosessen med de Palestina-arabiske innbyggerne gikk i stå.  Det hele er bare en fremstilling av Israel som aggressor i strid med verdenssamfunnets vilje, hvor man klipper og limer utsagn og meninger helt ute av sin sammenheng for å finne ”bevis.”  Kort sagt: NTB publiserer villedende informasjon som fyrer opp under latent norsk antisemittisme.

Vi ser også kanskje enda verre eksempler på dette fra organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Redd Barna.  Kirkens Nødhjelp som har Den Norske Kirkes organisasjon og tradisjon i ryggen, går høyt på banen med en serie svært usanne og bent frem hatefulle forelesninger fremført av Kirsti Næss og Anne-Marie Helland og publisert på Facebook.  Det er ingenting nytt i at denne del av Kirkens organisasjon bygger sin virksomhet i Midtøsten på en løgnaktig fremstilling av den jødiske statens nærvær i Jødeland.  Det vi merker oss er den tiltakende intensiteten og den skamløse freidigheten i det usanne og anti-israelske budskapet fra organisasjonen.  Det er urovekkende, men ikke overraskende.  Det er mange i Kirken som deltar i arbeidet med å undergrave og demonisere den jødiske staten.

Fra Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen har vi egentlig aldri ventet noe annet enn anti-israelsk propaganda.  Som oppfølging av LOs vedtak om boikott av Israel bidrar de begge til å støtte opp om og underbygge denne ”moderorganisasjonens” feilskjær med sine fremstillinger av Israel som en brutal og lovløs okkupant.  Å holde fast ved denne oppfatningen er nødvendig for disse organisasjonene fordi den sammenfaller med oppfatningen hos de bevilgende myndigheter som holder dem sysselsatte i Midtøsten.

Pengestrømmen, sammen med politiske, historiske og ideologiske vrangforestillinger formidlet av et fåtall dominerende og ensartede medier til et lite samfunn som det norske, hvor tilgangen til alternative og varierte medier for de fleste er sterkt begrenset, er en viktig forklaring på hvorfor jødehatet har fått et slikt oppsving i norske organisasjoner og medier.

Vi frykter at den utviklingen som har skjedd i Norge ikke lar seg reversere i overskuelig fremtid.  En enkel grunn til dette er at et flertall av nordmenn knapt har andre kilder til informasjon om dette tema enn NTB, NRK, TV2 og de frivillige organisasjonene som har sitt levebrød knyttet til konfliktene i Midtøsten.  Utviklingen er bedrøvelig.

 

 

Les også

Femtiårskrigen -
Utenriksministerens kritikk -
Ingen okkupasjon -
Det europeiske kaos -
Når en supermakt tar feil -