Francois Hollande virker å være som en fisk på land der han står og skuer ut over slettene utenfor Erbil i Nord-Irak. Der ute finnes IS, og noen av dem er franske borgere. Hollande vet at de som slo til mot Bataclan og Stade de France, hadde vært her. Han spør og får noen svar fra de tøffe gutta som bemanner festningen: Drep dem før de dreper oss. Krigens første bud. Foto: Christophe Ena/Reuters/Scanpix
Amerikanerne har aldri vært spesielt fintfølende i sin krigføring. De vil ha massivt overtak og knuse fienden. Derfor er forsvarsminister John Mattis’ uttalelser som «annihilation» – utslettelse av IS – ikke noe radikalt nytt. Det var Obamas fintføleri som var uamerikansk. Han foretrakk kirurgisk krigføring.
Men det Frankrike gjør har større betydning, særlig for Europa. Frankrike har i realiteten innført dødsstraff for IS-krigere med franske pass hvis de tar opp våpen utenfor Frankrike.
Den franske staten benytter all sin tekniske ekspertise i jakten på det som legalt sett er «franskmenn» – for så å la dem bli drept av irakere.
The French special forces have a forensics team that collects physical evidence—tissue and bone from the dead and wounded, as well as discarded drinking cups and utensils—to find DNA matches with the men on their wanted list, Iraqi and French officials said.
The team in one instance collected bone samples from a dead fighter and ran the DNA collected through a database to compare with the DNA of French nationals suspected of joining Islamic State, according to the former foreign-affairs adviser to the French government.
Dette er å anvende en moderne stats sofistikerte virkemidler – DNA og digitale databaser til å jakte på det som er statens erklærte fiender.
IS har erklært den franske staten krig. Nå svarer den franske staten med samme mynt: Den bruker sin makt til å drepe fienden, med de midler den har til rådighet.
Det franskmenn og europeere ser hjemme er defensivt: Soldater i gatene, sikkerhetssystemer. Etterretning som overvåker jihadister og forsøker å forpurre angrep. Det er en raktiv strategi.
Det Frankrike gjør i Irak er proaktivt: De sporer opp fienden og dreper ham før han kan komme hjem og drepe franske borgere.
Det er et helt annet «ball game». Juridisk og politisk. NGO’ene utøver et massivt press på hjemmebane i allianse med politikere og mediene: Hver minste utvidelse av statens fullmakter legges under lupen og møter kritikk. Fremdeles diskuterer vesteuropeiske land om det er riktig å ta statsborgerskapet fra IS-krigere eller nekte dem innreise.
Frankrike har skåret igjennom: De henretter dem utenomrettslig i Irak.
Dvs legale eksperter finner juridisk grunnlag for handlemåten. Sivile uten uniformer har liten beskyttelse, og særlig hvis de har gått over til å føre krig mot sivilbefolkningen i sine hjemland.
Det har skjedd før at når politikere ikke kan bestemme seg, og det er en pen måte å beskrive europeiske politikere på, kan løsninger oppstå på et lavere nivå: Henrettelser innføres som metode ad hoc, og hvis det virker, hvilket det sikkert gjør, blir ad hoc permanent, og det overføres til et høyere nivå, dvs blir politikk. Det kan bli vanskelig for politikerne å motsette seg en politikk som har vist seg effektiv.
Vest-Europa har lenge vært slappe: Et stort antall jihadister har det vist seg levde på trygd, de hever offentlige penger. De beholder sine pass og reiser inn og ut, slik Manchester-bomberen gjorde.
Kritikere har etterlyst en annen politikk lenge.
Nå kan det være at reglene endres ute før de endres hjemme.
Det heter seg at franske soldater ikke står for henrettelsene, det overlates til irakerne. Men når franske soldater går i irakiske soldater, hvordan vet man hvem som gjør hva?
A team of four French special forces went door to door in the neighborhood in January. Two of the soldiers checked the identities of residents while the other two men stood guard. “They have their own targets,” an Iraqi counterterrorism officer said as he passed the scene.
Filosofen Hannah Arendt var opptatt av at Europa foretok seg ting i koloniene som siden ble «tatt hjem». Interneringsleire var noe engelskmennene først brukte mot boerne i Sør-Afrika.
Terrorkrigen er en undervisning i brutalitet. Vesteuropeiske land har vært gjennom en bratt lærekurve. De har lært i Afghanistan at uten vestlige soldater går det dårlig for regjeringshæren.
Det samme har gjentatt seg i Irak. Regjeringshæren klarer ikke utrette noe uten amerikansk eller fransk hjelp. I Syria er det samme historie: Syrias demokratiske styrker, hvor den kurdiske YPG-militsen er ledende, begynte tirsdag å motta amerikanske våpen. USA utfører etterretning, droneangrep og bombing.
Amerikanere og franskmenn tilbyr know-how og assistanse. De vinner ikke krigen for afghanere og irakere, men de er uunværlige. Underveis lærer de noe om hva som virker.
Mot IS virker bare ett middel: Døden. Ellers er det de som tar døden tilbake til Europa.
Er det militære som har overtalt politikerne til å tillate nye metoder utprøvd i Irak og Syria? Det ser slik ut. Hvis de viser seg effektive kan det være at politikerne, opprådde som de er, forstår at de må gjøre det samme på hjemmebane.
Hvis dødsstraff fungerer for franskmenn i utlandet, hvorfor ikke på hjemmebane?
Det er en logisk slutning, og man skal ikke se bort fra at det vil være politikere som ser poenget.
Hva vil velgerne si?
Hvis angrepene fortsetter å komme så tett som de nå gjør, kan det være de er enige.
Da vil metodene fra Midtøsten ha forflyttet seg til Europa, og Europa er tettere på å bli det som muslimene kaller det: krigens hus.
Wall Street Journal: France’s Special Forces Hunt French Militants Fighting for Islamic State