Nytt

donna-hylton
Donna Hylton, foto: Twitter.

 

Blant talerne under Women’s March i Washington den 21. januar var Donna Hylton. Hun presenterer seg selv som kvinneaktivist, og er i egenskap av tidligere straffange blitt en talsperson for kvinnelige fengselsinnsatte.

Vel og bra at man kan komme tilbake til samfunnet etter en kriminell fortid, tenker man kanskje, helt til man får vite hva slags dom hun fikk: 25 års fengsel for sammen med flere andre å ha bortført, torturert og etter kanskje tjue dagers pinsler drept den 62 år gamle Thomas Vigliarole i 1985. Donna Hylton burde virkelig ikke være talsperson for noe som helst.

American Spectator siterer fra en artikkel i Psychology Today i 1995, som altså ble skrevet da Hylton hadde sonet i ti år:

Vigliarole believed the three girls were prostitutes who were going to have sex with him. Instead, they picked him up on March 8 in Elmhurst, Queens, at Maria’s home, and drugged him to make him drowsy. Then they drove him to Selma’s apartment in Harlem. The apartment had already been prepared for an extended torture session: The closet door had been cut, a pot put in it for use as a toilet, the windows boarded.

For the next 15 to 20 days (police aren’t sure just when Vigliarole died), the man was starved, burned, beaten, and tortured. (Even 10 years later, Spurling could recall Rita’s chilling response when they questioned her about shoving a three-foot metal bar up Vigliarole’s rear: “He was a homo anyway.” How did she know? “When I stuck the bar up his rectum he wiggled.”)

Hvis noen lurer på hvor dypt kan den Trump-fiendtlige kvinnebevegelsen kan synke, gir dette muligens en pekepinn. Dypt nok til å gi en talerstol til en dømt torturist og drapskvinne, som ikke hadde skrupler til å avbryte en grusom ugjerning som pågikk over uker. Dødsstraff er ikke utenkelig for en slik forbrytelse i USA.

Den militante feministiske ideologien er altså rede til å rehabilitere Hylton, kanskje også fordi hun selv hadde vært offer for misbruk – skjønt ofre for misbruk som ikke begår alvorlig kriminalitet, ganske sikkert vil ha seg frabedt en slik unnskyldning.

Men ideologien nøytraliserer anstendighetsprinsippene og gjør blind, ikke minst for ugjerninger begått av svarte, palestinere eller andre foretrukne maskoter. «Vår egen» drapskvinne og torturist Souhaila Andrawes illustrerer også fenomenet.

 

American Spectator