Hvis et liberalt samfunn ikke vil høre kritiske stemmer vil det over tid utvikle seg til sin motsetning: illiberalitet.

Vesten er på god vei mot en slik tilstand, og Obama er et sørgelig eksempel.

Et demokrati må bevare evnen til korreksjon, det må ha noen som lytter.

Det trenger ikke være den øverste ledelse som lytter, den er ofte for busy, men den må legge til rette for at de som har til oppgave å lytte, har kanaler til å formidle det som på amerikansk kalles dissent.

Klimakampen er forsøkt solgt som opp og avgjort. Konsensus foreligger. Sven Egil Omdal i Aftenbladet har endog gått inn for at klimaskeptikere skulle nektes talerett.

Politikerne og mediene opptrer som om konklusjonen for lengst foreligger. De som vil ta omkamp, driver obstruksjon av kampen for å redde planeten. Å redde planeten er det ultimate kort som overkjører alle innvendinger.

Men red. har oppfattet signaler der ute som sier at ting ikke er så opplagt. Det finnes seriøse innvendinger fra folk som ikke konkluderer, men først og fremst reagerer på metodene man bruker. De minner sterkt om metodene som anvendes i debatten om det flerkulturelle samfunn. Det finnes bare én versjon. Basta.

ANNONSE

Sist uke trakk en klimatolog seg fra Det tekniske universitet i Georgia:

Former chair of the School of Earth and Atmospheric Sciences at Georgia Tech Judith Curry announced her resignation in a blog post on Tuesday.

judith-curry

Formelt var det snakk om avgang og pensjon, men saken hadde også en annen årsak:

Curry explained that «the deeper reasons have to do with my growing disenchantment with universities, the academic field of climate science and scientists.»

På 90-tallet var det marxist-inspirerte teoretikere som gjorde universitetene til siste tilholdssted for tanker som ellers i samfunnet hadde liten relevans. Politisk korrekthet er noe mye mer omfattende og større. Det handler ikke bare om hva man får si om innvandring. Det handler om et verdenssyn som berører akademisk frihet.

Curry is known for her scientifically astute explanations of the uncertainties in climate science. Indeed, she has been attacked as «anti-science» by other researchers who repeat the rote «scientific consensus» that man-made global warming is a catastrophic threat to humanity. In a cruel sort of irony, the universities — ostensibly the bastion of academic freedom — have become unsafe for those who, using good scientific methods, are skeptical of the received wisdom on climate change.

Universiteter som safe spaces og trigger warnings på stoff som kan tenkes å provosere, dette er en ny pyntelighet med en aggressiv front. Alle som kan tenkes å utfordre deres virkelighet, blir parkert. Når dette er orienteringspunkter nye studenter møter, får det store konsekvenser for undervisning og forskning.

«A deciding factor was that I no longer know what to say to students and postdocs regarding how to navigate the CRAZINESS in the field of climate science,» Curry wrote. «Research and other professional activities are professionally rewarded only if they are channeled in certain directions approved by a politicized academic establishment — funding, ease of getting your papers published, getting hired in prestigious positions, appointments to prestigious committees and boards, professional recognition, etc.» (emphasis added)

Professor Currie forteller om samtaler med studenter som er i vånde over hva de skal velge. De trodde akademisk frihet hadde med sannhet å gjøre. Nå forstår de at de kun har en fremtid hvis de tilpasser seg bestemte vedtatte sannheter. Men er ikke dette selvmotsigende?

«Personal opinions about the science and political opinions about policies that are sort of related to your research expertise are just that — personal and political opinions,» Curry declared. «Selling such opinions as contributing to a scientific consensus is very much worse than a joke.»

Dette er Vesten, det er ikke Sovjetunionen. Lærere som tar jobben på alvor, blir oppsøkt av studenter som trenger råd.

She wanted to meet me, as an avid reader of my blog. She works in a field that is certainly relevant to climate science, but she doesn’t identify as a climate scientist. She says she gets questioned all the time about global warming issues, and doesn’t know what to say, since topics like attribution, etc. are not topics that she explores as a scientist. WOW, a scientist that knows the difference! I advised her to keep her head down and keep doing the research that she thinks interesting and important, and to stay out of the climate debate UNLESS she decides to dig in and pursue it intellectually.

Også Document opplever å bli kontaktet av mennesker som har behov for å lette seg, for å fortelle om krysspress. Som fornuftsmennesker reagerer vi hvis vi blir bedt om å si at sort er hvitt. Over tid sliter dette på oss, både som profesjonelle og som privatpersoner.

Den politiske korrekthet  gjør vold på det moderne menneskets inndeling av virkeligheten i domener med forskjellig logikk, ulike regler. Den herskende tanke krever at du blander sammen. Du skal være politisk døgnet rundt. Erfaringen viser at mennesker ikke er skapt for en slik tilværelse.

Moderne vil si at man blir lært opp til distinksjoner, til å holde ting fra hverandre. Hvis sivilisasjon er avansement så handler det om en fremskreden kognitiv prosess, der man blir klar over at man overså feilslutninger. Man lærer å tenke, slik man lærer å bli menneske.

Men den liberalismen som har gått sin seiersgang over Vesten, gjør ikke det. Den postulerer.

En opplyst leser med betydelig kompetanse måtte gi uttrykk for hva han følte etter å ha sett professor og tidligere statsråd Victor Normann si til Ole Torp at Norge trenger 100.000 flyktninger ekstra. Red. trodde det var snakk om et to år gammelt intervju. Men, nei. NRK synes dette er oppegående tanker. Liksom Dagsnytt morgen hadde to innslag med professor Mads Andenæs idag. Andenæs er kroneksemplet på en akademiker som bruker tittel og posisjon som skalkeskjul for aktivisme. Men er ikke det også NRKs rolle?

Det ble sagt riktig mye dumt av den litt forvirrede pensjonisten. Han vet tydeligvis ikke hva konservatisme er og han har ikke brukt sin professorkompetanse til å regne på utgiftene på 100 000 asylinnvandrere. Han bare stipulere at dette vil gå helt topp. Torp påpeker ikke at Sveriges erfaring tilser det motsatte. Men vi kan sette dette på kontoen optimisme.

Der dette blir blank løgn er når professoren påstår at nordmenn er en nasjon av innvandrere og at genforskningen understøtter smeltegryte-tesen. Han sier vi er en blanding, en flytende befolkning. Dette stemmer rent faktisk ikke. Som blant annet påpekes i deres bok – Refleksjoner om Revolusjonen i Europa av Christopher Caldwell.

Hvordan kan velutdannede erfarne mennesker får seg til å si så mye sprøyt? Normann er en soft person som spiller piano og er gift med direktør for SSB, Christine Meyer. Hun er også opptatt av å misjonere for økt inntak av flyktninger, og blander profesjonalitet og politikk under dekke av at hun kun driver korreksjon på faglig grunnlag.

Her er en løgn, stor og fet: fremført av en person som må vite at han ljuger (han er professor og er på NRK i rollen som orakel) – Torp vet nok også at han ljuger. Dette er en påstand som er så oppsiktsvekkende at den må underbygges for å kunne aksepteres, men det hele glir videre med et innforstått blunk. De vet begge at dette er innvandringsliberalismens glidemiddel de her påfører. Er det da noen som snakker om post-fakta samfunnet? Nei – postfakta-samfunnet er et begrep som brukes slik Stanghelle bruker det i sin anmeldelse av Thomas Knarvik (som er spesiell siden det nok i mer velfungerende redaksjoner ikke faller på den som har blitt karikert å anmelde boken – litt objektivitet må man jo ha) – post fakta betyr at «det nye vi»  (altså de rike, mektige og berømte) besitter sannheten. Vi har fakta på vår side selv når vi lyver. Hvorfor? Fordi vi har avisene, vi har NRK. Våre løgner blir aldri funnet  ut….

Når liberalisme blir et sett av selvskrevne sannheter og de som sitter med makten bestemmer seg for å straffe de som sier imot, lukkes samfunnet. Liberalismen blir illiberal.

Dette er ikke nytt. Flere politiske tenkere, helt siden Tocqueville, har advart mot denne faren ved demokratiet.

Det samme så Hans Skjervheim. I essayet «Det liberale dilemma» fra 1968 hevdet filosofen Hans Skjervheim at liberalismen hadde en iboende autoritær tendens ved at den tenderte mot å oppheve seg til et toleransens og verdighetens «metastandpunkt» hevet over den partikulære ideologiske strid. Når liberalismen slik gjorde seg til et uangripelig over-standpunkt, ble den i realiteten illiberal. Skjervheim skriver om Stefan Fischer, en mann som mener at «Alle skal være frie, men innenfor den rammen han har definert».

Med Trump heves denne kampen om vestlige demokratier opp på verdensscenen. Det er uhyre sjelden at en ideologisk strid foregår på så mange nivåer på en gang. Trump-administrasjonen skal stake ut en ny kurs midt under en sperrild fra liberale medier og kulturindustrien.

Det er ingen overdrivelse å si at Vestens skjebne står på spill.

Her hjemme får vi ikke en gang presentert hva det handler om.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629