hebdo.rally.paris

Frankrike er ved å nærme seg oppgjørets time og det er EU som det går ut over. Den politikken man har ført i mange år er ikke økonomisk bærekraftig. Noe må gjøres. Det er ekko av 1936, da velgerne stemte inn Folkefronten, skriver Ambrose Evans-Pritchard i the Telegraph.

EU vil ikke overleve uten Frankrike.

“I believe that we have reached the end of road for the European Union, and that France no longer has any interest in it. The EU has left us mired in crisis long after the rest of the world has moved on,” he said.

Hvem er det som kommer med disse revolusjonære uttalelser? Det er Arnaud Montebourg, tidligere økonomiminister og sosialistenes enfant terrible. Han går ikke inn for utmeldelse, men i praksis går det ut på det samme:

ANNONSE

“As far as I am concerned, the current treaties have elapsed.

I will be inspired by General de Gaulle’s policy of the ’empty chair’, a strike against the EU. I am not in favour of a French Brexit, but we can no longer accept a Europe like that,” he said.

Sit down-aksjoner er for Jean-Claude Juncker og Angela Merkel det samme som opprør. Hvordan ville de reagere overfor en slik situasjon? De kan knapt forestille seg den. De har ennå ikke klart å svelge Brexit.

Grunnen til misæren er den samme som med Hellas: EU-lederne nekter å forholde seg til virkeligheten, men følger bare scriptet til euroens bevarelse. De bryr seg ikke om konsekvensene.

“They never budged from their Catechism and their false certitudes,” he said.

Men Frankrike er ikke Hellas. Det kan være EU må lære om. Hvis ikke kan det stå om både euroen og EUs eksistens.

Det Montebourg advokerer er en type utmeldelse innenfra, slik først Ungarn og nå Polen har gjort. EU har anstilt undersøkelser og truer med sanksjoner. Hva skal de gjøre hvis Frankrike begynner å bevege seg i samme retning?

Tallene er grusomme for sosialistene:

The Socialists have paid a high price for this blind arrogance. They won just 15pc of voters classified as workers in the most recent local elections. Marine Le Pen’s Front National won 55pc, and is now indisputably the voice of ‘France d’en bas’.

Frankrike klarer ikke å gjøre noe med et arbeidsmarked som kveler initiativ og arbeidslyst. Det handler om skatt, fagforeningenes makt, arbeidstid, og gode og tidlige pensjoner. Systemet er låst og selv forsøk på små forandringer møter sterk motstand.

A quarter of French aged 60-64 are in work – compared with 40pc for the OECD average – due to early retirement incentives. The state consumes 56pc of GDP, a Nordic level without Nordic labour flexibility.

There are 360 separate taxes, some predating the revolution. Trade unions have a legal lockhold on companies with over 50 employees, yet command 7pc of membership. “It is an inferno that sadly lacks the poetry of Dante,” says Prof Brigitte Granville, a french economist at Queen Mary University London.

Norske aviser er bare opptatt av å beskrive for strenge tiltak mot muslimer kandidatene foreslår. Det er minst like interessant at Sarkozy sist uke, da han stilte som presidentkandidat, gikk inn for å oppheve Lisboatraktaten. EUs lovgivende myndighet skal ikke lenger stå over Frankrikes, sier han. Dermed bryter han med det fundamentale premiss for dagens EU.

Mr Sarkozy skirts this elemental issue. His shock manifesto demands the end of EU legal primacy over French law and a repeal of the Lisbon Treaty, the same treaty that he rammed through the French parliament by party whip after it had it had already been rejected by French voters in a referendum – in its earlier guise as the European Constitution.

Men det er på kultur- og identitetsområdet at Sarkozy vekker mest oppsikt.

But his ardour is reserved for culture wars and a “drastic reduction” in the numbers of foreigners. He vows to place Islam under state control in France, with imams reporting to the interior ministry. “We are at war against an enemy that knows no limits,” he said.

His open appeal to “French identity” is aimed directly at the Front National, and that in itself tells us much about the bombed-out political landscape left by years of depression.

Marine Le Pen is ahead of him in the polls, drawing steady support near 30pc with a heady brew of Leftwing economics and Rightwing nationalism – straight out of the 1930s. She promised to “end the nightmare of the European Union” and this too tells as much about the populist calculus.

En meningsmåling i sommer viste at 61 prosent av franskmenn er negative til EU, mens det tilsvarende tallet for Storbritannia var 48, og dette var før Brexit.

Da kan man begynne å lure på hva utfallet av en avstemning ville vært i Frankrike:

Professor Thomas Guénolé from ‘Sciences Po’ in Paris warns against wishful thinking. “Incredible as it may seem, a referendum on ‘Frexit’ would probably be lost by the European side. As in the UK, ‘leave’ would win,” he said.

Han sier til Le Figaro at ja-siden har falt for fristelsen til å bruke skremselstaktikk og katastrofescenarier. Det er en risikabel taktikk, og den har ikke slått til for britenes vedkommende.

“Brexit changes the situation profoundly. The advocates of the European construction have got into the habit of defending Europe with catastrophist arguments, that it will provoke fresh wars or lead to economic collapse. But Britain is now quitting, and quite evidently this will not lead to an economic cataclysm, or to a major geo-political crisis,” he told Le Figaro.

En annen av establishment-intellektuelle, François Heisbourg, begråter EU. Hans råd er ikke blitt hørt. For tre år siden sa han at EU må eliminere kreften som heter euro, hvis ikke går det galt. Men ingenting har skjedd.

“The dream has given way to nightmare. We are not going to avoid it by denying the reality, and God knows denial has been the operating mode of those in charge of EU institutions for a long time.”

Politikerne er som søvngjengere.

 

 

http://www.telegraph.co.uk/business/2016/08/24/french-support-for-the-eu-project-is-crumbling-on-the-left-and-r/

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629