Det er selvsagt utenkelig i dag for et eneste seriøst parti, eller seriøs politiker, å gå til valg på at Norge skal holdes hvitt, eller i hvert fall ikke bli mindre hvitt enn det allerede er. Jeg tenker; heldigvis. Det er en gammelmodig måte å tenke på, og jeg tror de aller fleste innser at hudfarge forteller lite eller ingenting om et menneske.

Jeg nevner dette fordi i Jon Hustads utmerkede biografi “Ung gigant” om en av de aller mest betydningsfulle og hyllede Europeiske politikerne i det 20. århundre, Sir Winston Churchill, trekker frem sider ved mannen ikke mange i dag snakker høyt om.

Han hadde ikke et vondt ord å si om muslimer, som enkeltmennesker, men “religionens innflytelse lammer den sosiale utviklingen og dem som følger den. I dagens verden eksisterer det ikke en mer reaksjonær kraft. Den er langt fra å være døende, muhammedanismen er en militant og misjonerende kraft. Den har allerede spredd seg gjennom det sentrale Afrika og har rekruttert fryktløse krigere på hvert steg, og var det ikke for at kristendommen beskyttet dem, ville de moderne europeiske sivilisasjoner falle som den i antikkens Roma.” Det skrev Churchill, i 1899, 25 år gammel. Særlig var han sterk motstander av kvinnenes underordnede posisjon i islam og mente mannens dominerende rolle var ødeleggende.

ANNONSE

Han hadde også merket seg hvor lite tolerant religionen er. “I stedet for å redusere øker Muhammeds religion den aggressive intoleransen. Muhammedanismen ble opprinnelig spredd ved sverdet, og i all ettertid har Profetens tilhengere i langt større grad enn alle andre troende vært underlagt denne formen for galskap.” Churchill, skriver Hustad, endret syn på mye, men ikke på islam. I hans andre periode som statsminister fra 1951 til 1955 hadde masseinnvandringen så vidt startet. Det var kanskje 3-4000 mennesker i hovedsak fra Karibia og Pakistan som innvandret i året. Tall som ikke avstedkommer mer enn et lett skuldertrekk i dag, men som gjorde den store statsmannen dypt urolig. I tretten regjeringsmøter fra 1951 til 1955 tok han opp problematikken, uten å få gehør for sine bekymringer. Daværende utenriksminister Anthony Eden mente innvandringsstopp ville være negativt for britiske forretningsinteresser rundt omkring i det britiske samveldet skriver Hustad. Resten av regjeringskollegiet mente problemet ikke var stort nok til å innføre en innvandringsstopp.

Det er spennende i dag, med massakrene i Frankrike, æresdrap i Pakistan, og mye annet grotesk utført i Profetens navn i alt for friskt minne å lese at Churchill så sent som i 1955, da det var klart at han skulle gå av, rådet sine ministre til å kjøre den neste valgkampen under banneret “Hold England hvitt” uten å få gehør av sine egne. I juni samme år – avslutter Hustad – skrev Churchill til en britisk redaktør at “immigrasjon er den største utfordringen som dette landet står overfor, men jeg makter ikke å få noen av mine ministre til å høre etter”, og i regjeringsmøter sa han stadig at om situasjonen fikk utvikle seg “ville den bli uhåndterlig!”

Churchill advarte mot Tyskland flere år før første verdenskrig og nazistene før den andre og fikk rett. Det hylles han for i ettertid. Han advarte mot kommunismen og det sovjetiske jernteppet, og fikk rett. Det hylles han for i ettertid. Han advarte mot islams utbredelse med sitt forkvaklede kvinnesyn og reaksjonære og intolerante tankegods. Ingen liberale, ingen på venstresiden og ingen på høyresiden nevner det med et pip. Hvorfor er jeg ikke overrasket?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629