image

Donald Trump får en behandling av mediene som gjør at velgerne snarere får sympati med ham, enn frastøtes. En av hans merkesaker er sikkerhet. Her har Trump våget å si hva folk tenker, men ikke tør si høyt. Valget kan bli avgjort av sikkerhet. Hvem har amerikanerne mest tillit til?

Trump har scoret høyt på sikkerhet og terror. Derfor er det nesten ubegripelig – og utilgivelig – at han gir et intervju til pressen der han ikke bare utfordrer dagens NATO-struktur – der europeerne får gratis sikkerhet – men også våger å røre ved alliansens kjernepunkt: Den ubrytelige vissheten om at et angrep på en er et angrep på alle.

På spørsmål om et angrep på de baltiske stater vil utløse amerikansk respons svarer Trump at “det kommer an på”. Han sier at “hvis de har tatt sin del av ansvaret vil USA stille opp”. Men å gradbøye alliansens grunnprinsipp er å gå Putin en gavepakke. Det er det samme som å invitere til press mot de baltiske stater.

ANNONSE

Med en slik uttalelse viser Trump at han ikke har peiling på eller forstår sikkerhetspolitikk. Det er alvorlig.

Mye av kritikken mot Trump er overdreven og bevisst tendensiøs. Man må alltid ta kritikken med flere klyper salt.

Men denne gang har Trump sagt noe som kan bli vanskelig å korrigere. De baltiske stater er prøvekaniner for Putins aggressive politikk. Det er ikke uten grunn at NATO sender fire bataljoner til de baltiske stater og Polen. NATO vil vise at man mener alvor.

Trumps prinsipp er America First. Det har mye for seg. Men man kan ikke ignorere sikkerhetspolitiske trusler på den måten Trump gjør. Bare det å si at det er et “hvis” om USA skal støtte allierte, er ubegripelig dumt. Hva da når situasjonen oppstår, hvordan skal man bestemme om Estland, Latvia eller Litauen har gjort seg fortjent til unnsetning? Etter hvilke kriterier? Putin må le hele veien til banken.

For example, asked about Russia’s threatening activities that have unnerved the small Baltic States that are among the more recent entrants into NATO, Mr. Trump said that if Russia attacked them, he would decide whether to come to their aid only after reviewing whether those nations “have fulfilled their obligations to us.”

He added, “If they fulfill their obligations to us, the answer is yes.”

La oss holde en ørliten mulighet åpen for at Trump ikke mente at han forbeholdt seg retten til å avgjøre hva han ville gjøre i en krisesituasjon. Men hans støtte til Erdogan er vanskelig å bortforklare. Også på dette punkt er Obama svak og Trump kunne vist at han står opp mot autokrater som bryter menneskerettighetene. I stedet gjør han det motsatte.

 

Mr. Trump had nothing but praise for President Recep Tayyip Erdogan, the country’s increasingly authoritarian but democratically elected leader. “I give great credit to him for being able to turn that around,” Mr. Trump said of the coup attempt on Friday night. “Some people say that it was staged, you know that,” he said. “I don’t think so.”

Asked if Mr. Erdogan was exploiting the coup attempt to purge his political enemies, Mr. Trump did not call for the Turkish leader to observe the rule of law, or Western standards of justice. “When the world sees how bad the United States is and we start talking about civil liberties, I don’t think we are a very good messenger,” he said. (….)

Mr. Trump said he was convinced that he could persuade Mr. Erdogan to put more effort into fighting the Islamic State. But the Obama administration has run up, daily, against the reality that the Kurds — among the most effective forces the United States is supporting against the Islamic State — are being attacked by Turkey, which fears they will create a breakaway nation.

Asked how he would solve that problem, Mr. Trump paused, then said: “Meetings.”

Det disse uttalelsene om sterke menn tyder på eller kan tolkes som – og han har uttalt seg rosende om Saddam og Putin – er en beundring for sterke menn, og at han ser seg selv som en av dem.

Men da begår Trump en stor feilbedømming. Amerika trenger ikke en leder som ikke ser forskjell på autoritære og demokratiske ledere. At Trump ikke gjør den forskjellen helt klar, er urovekkende og svekker tilliten til om han er skikket for jobben. Han har nok av folk rundt seg som kan fortelle ham forskjellen. Lytter han ikke, eller vil han ikke lære?

 

Artikkelen i New York Times er ført i pennen av David E. Sanger, en rutinert og erfaren journalist. Han kan sikkerhetspolitikk. Det er mulig at desken har blåst opp saken, men den er neppe tatt helt ut av sin sammenheng.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629