Persecution of the Mennonites from Foxes Book of Myrtyrs

Et underliggende budskap i den uavlatelige propagandaen fra globalismens politikere, journalister, akademikere, finansfolk samt internasjonale selskaper og organisasjoner av alle slag, er at suksessen til f.eks. Donald Trump eller Alternative für Deutschland (AfD) er noen farlige greier som det er en moralsk plikt å bekjempe – om nødvendig med nokså harde midler.

Enigheten i denne beskyttede kasten er så massiv at den ikke evner å dra kjensel på de fremvoksende politiske bevegelsene som normal og legitim politisk opposisjon, som om den var et aristokrati med krav på makten.

Dette kan blant annet gjøre avislesning til en litt trøttende affære innimellom. Nesten uansett hvilken europeisk storavis man åpner, går duren om ekstremhøyre jevnt og trutt – hvilket er ensbetydende med at en stor og hurtig voksende del av Europas befolkning ikke har nyhetsorganer som på noen som helst måte er talerør for dem selv. Deres anskuelser, bekymringer eller interesser er simpelthen ikke representert.

ANNONSE

Corriere della Sera, som er Italias «newspaper of record», har i det overveiende sunget med i dette koret i lang tid, tross den stolte tradisjonen for å gi plass til virkelig uavhengige skribenter – med Oriana Fallaci som en av de fremste. Journalister som har levert store ting om korrupsjon, f.eks. Gian Antonio Stella, bullshitter om migrasjon på bærtur utenfor sine spesialfelter, og bruker ordet «populisme» som om det egentlig betydde byllepest. Mentalt er de milevis fra Nigel Farages syrlige replikker om at det de kaller populisme, egentlig er demokrati, men de drar ikke kjensel på det, for de vet ikke hva det er – og ser derfor ikke fordervelsen av det heller.

Fredag dukket det imidlertid opp noen glimt av ny innsikt i en lederartikkel hos Corriere, signert Angelo Panebianco, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bologna (det er forresten verdens eldste).

Han konstaterer innledningsvis at den gamle politiske eliten benytter ufine bakvaskelser som middel til å beholde en makt som den, uvisst av hvilken grunn, anser seg som moralsk berettiget til. «Populistene» anses ikke som opposisjon, men som et problem – og problemer eliminerer man jo etter beste evne. Her behøves en snarlig realitetsorientering, mener lederskribenten.

De vestlige demokratienes virkelige problemer og kvaler er ikke de nevnte protestbevegelsene. Det er de uteblivende svarene eller de gale svarene fra eliten, fra the establishment. De bærer selv ansvaret for fremveksten av bevegelsene som utfordrer dem. Disse bevegelsene er ikke noen sykdom, men en feber som bærer bud om sykdom.

Stilt overfor fenomenet, har eliten hittil svart med passivitet i politiske spørsmål, samt med fordømmelser og alle andre slags former for delegitimering av opposisjonen. Men det demper ikke protestene, fremholder artikkelforfatteren, det forsterker dem.

Når virkeligheten siden blir så påtrengende at bakgrunnen for protestene ikke lenger lar seg ignorere, blir det å prøve å gripe fatt i sakene en slags indirekte anerkjennelse av bevegelsene man opprinnelig fordømte. Når man uten å innrømme feil opptrer inkonsekvent, øker troverdigheten til den nye opposisjonen, hvilket

har overbevist velgerne om at det er bedre å stole på originalene enn på kopiene, og på dem som protesterte snarere enn på dem som opptrådte nedlatende. Det er på denne måten de tradisjonelle østerrikske partiene (sosialdemokratene og de kristelig-sosiale) er i ferd med å begå selvmord.

De etablertes fundamentale misgrep er at de legger større vekt på nærsynt partitaktikk enn på landenes reelle interesser:

Det er autentiske problemer som nærer protestbevegelsene. Det er bare hvis offentligheten blir forelagt andre overbevisende løsninger enn det disse bevegelsene foreslår, at de kan beseires.

Problemene er flere, men vedrører først og fremst ting knyttet til migrasjonen:

Enten klarer den europeiske politiske klassen å samle kreftene og føre en felles politikk som viser opinionen at det er mulig å styre dette fenomenet uten altfor store traumer, eller så kommer bevegelsene som ønsker å stenge de nasjonale grensene til å vinne til slutt, uansett hva den økonomiske og politiske prisen blir.

Slike løsninger er ikke kommet på bordet, konkluderer Panebianco. Men det er disse demokratiet handler om.

Artikkelforfatteren går også i rette med multikulturalismen som ideologi.

Det må bli en slutt på disse politisk korrekte dumhetene og overfladiskhetene (som også gir næring til proteststemmene) om multikulturalismen. At våre samfunn er flerkulturelle er et faktum. Men å hevde at dette ikke også er et problem som må håndteres, er en innstilling som legger til rette for katastrofer.

Folk må få trygghet for at det ikke oppstår noen juridiske dobbeltspor og av det ikke gjøres kulturelt eller religiøst betingede unntak fra likebehandlingen av borgerne, avslutter lederskribenten. Men han henfaller til å drømme litt han også:

Vi trenger en smeltedigel, en fredelig sameksistens mellom mennesker av forskjellige opphav […] ikke en «segmentering» av libanesisk merke.

Dream on. Panebianco trenger muligens å komme seg litt mer ut.

Men han har blikk for vesentligheter, ikke minst for bevegelsen av det politiske tyngdepunktet, og han resonnerer og skriver godt. De færreste overbetalte mennesker i det europeiske kommentariatet er i nærheten av innsikten han legger for dagen.

 

Corriere della Sera

 

Persecution of the Mennonites from Foxes Book of Myrtyrs

Bildet: Vi snakker foreløpig ikke om forfølgelse av dissidenter i dagens Europa. Men kløften mellom opposisjon og elite gir historiske ekko. Det samme gjør ønsket om å oppdra befolkningen og straffe de ulydige.

Det er «bare» 450 år siden mennesker ble brent på bålet i Europa for sin tro. Denne forfølgelsen av protestantiske sekter som mennonittene, skulle få store konsekvenser for dannelsen av Amerika. Det går en direkte linje fra denne forfølgelsen og vektleggingen av ytringsfrihet og trosfrihet i Den nye verden.

 

1560 Persecution of the Mennonites from John Fox, The Ecclesiastical History containing the Acts and Monuments of Martyrs.  John Foxe (1516/17-1587) was an English historian & martyrologist, the author of Actes & Monuments (popularly known as Foxe’s Book of Martyrs).

The Guernsey Martyrs were 3 women who were burned at the stake for their Protestant beliefs, in Guernsey, Channel Islands, in 1556 during the Marian persecutions.  Guillemine Gilbert & Perotine Massey were sisters, who lived with their mother, Catherine Cauchés (sometimes given as «Katherine Cawches»). Perotine was the wife of a Norman Calvinist minister, who was in London, possibly to avoid persecution. The 3 women were brought to court on a charge of receiving a stolen goblet. Although they were found to be not guilty of that charge, it emerged that their religious views were contrary to those required by the church authorities. They were returned to prison in Castle Cornet & later found guilty of heresy by an Ecclesiastical court & condemned to death. The execution was carried out on or around 18 July 1556. All 3 were burnt on the same fire; they ought to have been strangled beforehand, but the rope broke before they died & they were thrown into the fire alive. John Foxe recorded that Perotine was «great with child» & that «the belly of the woman burst asunder by the vehemence of the flame, the infant, being a fair man-child, fell into the fire.» The baby was rescued, but the Bailiff, Hellier Gosselin, ordered that «it should be carried back again, & cast into the fire»

 

http://bjws.blogspot.no/2015_11_03_archive.html

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629