yosef.haim.Ben-David

Yosef Haim Ben-David ble tirsdag denne uken dømt til livsvarig for drapet på den 16 år gamle palestinske Mohammed Abu Khdeir sommeren 2014. Det var en rent hevndrap for drapene på tre jødiske studenter på Vestbredden. Israelske myndigheter vil ikke ha noen private vendettaer  og drapet alvorlig. To yngre gutter er dømt til 20 års fengsel.

De siste ukenes avsløring av vedvarende norsk finansiell støtte til palestinske terrorister er symptom på en større skandale enn hva Utenriksdepartementet har villet innrømme.  Det er viktig både for freden og for Norges internasjonale omdømme at man viser vilje til å stille krav til hva norske bistandsmidler brukes til, men vi er slett ikke blitt overbevist om at departementets ansvarlige har villet gå til kjernen av problemet.   Vi er heller ikke overbevist om at Utenriksdepartementet har forlatt en mer enn tyve år gammel myk holdning til den harde kjerne av islamske terrororganisasjoner.  Det virker snarere som om man frykter at hele sannheten skal komme for en dag, og derfor gjør en liten innrømmelse i håp om at det hele glir over og ut av mediebildet.

Men det skjer flere ting som begrunner vår skepsis.  Den 2. mai ble vi overrasket av en høyt profilert pressekonferanse hvor statsministeren, flankert av forsvars- og utenriksministrene informerte folket om at Norge igjen er lokket med i krigen i Midtøsten.  Det mest sensasjonelle som ble fortalt, men ikke forklart i sine konsekvenser, var opplysningen om at denne gangen skal Norge som et ledd i den internasjonale krigen mot den islamske staten, IS, til Jordan for å gi opplæring og bevæpning til islamske opprørsgrupper.  ”Norge skal trene opp syriske styrker,” heter det i NRKs oppslag om saken, men hvilke ”syriske styrker” det dreier seg om ble ikke nevnt.  Hva er det man føler behov for å holde tilbake?

Dagen etter fikk vi den forklaringen statsministeren og hennes kolleger ikke hadde mot til å innrømme, men som for det informerte mindretall var åpenbart hele tiden: Tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, forteller i et oppslag i Aftenposten at vi nå må  venne oss til at Norge kan komme til å bekjempe grupper i morgen som vi i dag trener og utstyrer med våpen.”  Hans opptreden bar preg av å være langt mer enn tilfeldig.

ANNONSE

Vi skal altså i fredens tjeneste i gang med å bevæpne våre fienders fiender.  Man skal ikke ha nevneverdig store kunnskaper om de mange fiendebildene i Midtøsten for å forstå at regjeringens nye eksperiment kommer i samme kategori som et forsøk på å drive ut pest med kolera.

Aftenposten hevder imidlertid å ha ”fra sikre kilder” at ”Syria-oppdraget, slik det foreligger, ikke var noe spesialstyrkene ønsket seg. Aftenposten kjenner også til at forberedelsene til oppdraget har vært en lukket prosess, der bare noen få i Forsvaret har vært involvert.”  Oppdraget oppfattes som et rent politisk styrt oppdrag, der hensynet er å følge ønsket fra USA og vise at man er villig til å dra lasset sammen, – en holdning som støttes av general Diesen og hvis ”sikre kilder” antakelig er de samme som Aftenpostens.

Det å handle på instruks fra USA ”… kan være riktig fordi det er en god begrunnelse i seg selv å støtte våre viktigste allierte,” sier generalen.  ”For Midtøsten handler det om å velge mellom mer eller mindre dårlige løsninger,” sier han.  Men hva handler det om for oss her i Norge?  Er det i vår interesse å velge mellom mer eller mindre dårlige løsninger bare for å imøtekomme et ønske fra USA som selv har valgt å holde seg langt utenfor krigen i Syria, hvor de nettopp selv har gjort så dårlige valg at opprørsgrupper de forsynte med våpen og opplæring etterpå sluttet seg til Al-Qaidas lokale organisasjon?  Kan det tenkes et dårligere råd fra en norsk general enn å følge USAs dårlige eksempel og militære fiasko i Syria?  Er det i vår interesse å komme enda mer på kant med russerne?  Er det ingen som tør sette foten ned?

Når vi er særskilt opptatt av dette spørsmålet er det også fordi ideen om å utruste og væpne islamske terrorgrupper ikke er noe nytt i norsk utenrikspolitikk.  I den arabisk-israelske konflikten har vekslende regjeringer gjennom mange år brukt tiltalls milliarder fra Statsbudsjettet til å styrke palestinske ”opprørsgrupper” i deres terrorkrig mot Israel.  Situasjonen har faktisk flere likhetstrekk med det dilemmaet general Diesen skisserer, inkludert hans advarsel om at ”vi må venne oss til” at de terrorgruppene vi støtter kan bli vendt mot oss selv.  Det bør være kjent, også for regjeringen, at det slett ikke bare er jøder som har falt som ofre for Palestina-arabisk terror.  På samme måte som overvåkning av palestinske organisasjoner står på PSTs oppgaveliste, er også norske myndigheters til dels tette kontakter med palestinsk terror under internasjonal observasjon.

 

Men ingenting av dette får virkning for Norges finansielle støtte til den arabiske terrorismen.  Utenriksminister Brende håper fremdeles på en palestinsk stat og vil derfor fortsette å bevilge hundretalls millioner i årene fremover til PLO-regimet i Ramallah, – en organisasjon hvis formål det fremdeles er å ødelegge Israel.  Det hjelper ikke hvor mange ganger det avsløres at disse midlene støtter den terrorismen som umuliggjør både freden og den palestinske staten han ønsker seg.  Utenriksdepartementet finner ikke veien ut av den fella de gikk i på 1990-tallet og er ikke mottakelig for gode råd.

Spørsmålet for oss andre blir derfor hvor mye svindel og underslag av norske bistandsmidler til terrororganisasjoner man mener vi må ”venne oss til” når det påståtte formålet gjelder opprettelsen av en palestinsk stat som ikke engang har nevneverdig støtte i det palestinske folk?  Er det nå blitt slik at det ikke lenger spiller noen rolle hvorvidt norsk utenrikspolitikk føres i samsvar med det norske folks interesser, eller mener regjeringen å ha dekning for å si at dette får vi bare ”venne oss til”?  Er det ikke lenger nødvendig i Norge at den utenrikspolitikken som føres har demokratisk legitimitet ved å være et uttrykk for ivaretakelse av Norges interesser i pakt med folkeviljen?  Vi tror slett ikke vi er ferdige med denne saken.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629