Sakset/Fra hofta

Etter Brussel konstaterer Ed West i spaltene hos The Spectator noe som alle vet er sant, men som sjelden blir sagt rett ut:

Central Europe, chiefly Poland, Hungary and the Czech Republic, remain largely safe from the terror threat, despite the former in particular being a Nato player in the Middle East. It is precisely because the reasons for this are so obvious that they cannot be mentioned. Poland is 0.1 percent Muslim, most of whom are from a long-settled Tartar community, Britain is 5 percent, France 9 percent and Brussels 25 percent, and those numbers are growing.

Dataene forteller ubønnhørlig at jo flere muslimer, desto større terrorfare.

Den innsikten er så fantastisk ubehagelig, for veien er kort til at observasjonene på gruppenivå forverrer relasjonene på individnivå, også når det i utgangspunktet ikke er noe galt med disse sistnevnte.

For all the goodwill shown by the vast majority of people in Europe, Muslim and non-Muslim, and for all those things that shouldn’t have to be said – that most Muslims hate this monstrosity – these statistics correlate to terrorism risk. That’s not something people want to hear when they have a desperate urge to feel solidarity, but it is true nonetheless.

Men vi er helt nødt til å skille mellom de to nivåene: Vi kan ikke lukke øynene for ubehagelige sannheter om grupper av muslimer, og vi kan ikke slutte å opptre anstendig overfor muslimske individer som selv er anstendige.

Hvorfor er dette så vanskelig? Kanskje dels fordi det ikke lenger finnes noen allmenn bevissthet om forskjellen mellom politikk og mellommenneskelig samkvem. Det hersker f.eks. kameratslighet mellom offentlige personer hvis embeder tilsier at de burde ha holdt en viss avstand.

Det kan se ut som om denne avstanden er blitt opphevet i de siste tiårene. Privat og offentlig blandes sammen til én saus. Vi skal liksom være kompis og på fornavn med politikere og offentlige personer, slik de er det seg i mellom. Og noen av disse formidler en oppfatning om at de politiske problemene forsvinner hvis vi opptrer annerledes i privatsfæren. Som kjent er det angivelig nok å smile og si hei for at distansen mellom mennesker skal oppheves.

I en offentlighet som blir mer og mer feig, hyklersk og virkelighetsfjern i takt med islamiseringen, er det riktignok ikke alle man trenger å møte med høflighet:

Central Europeans have become the new target for liberal snobbery in the past couple of years, their antediluvian attitudes to Islamic migration making them the new hillbillies; low-status whites it’s okay to mock on account of their views. But looking at what is happening in Brussels, London and Paris, is it not rather rational for them to look at Merkel’s open-borders policy and the whole multicultural thing with some scepticism?

På denne dagen kan det kanskje passe å minne om at sannheten fortsatt korsfestes. Nå som før skjer det fordi noen vil beskytte sine maktposisjoner, andre ikke har ryggrad, og atter andre trenger en syndebukk.

What_is_truth
«Quid est veritas?» (1890). Pontius Pilatus’ spørsmål «Hva er sannhet?» er tittelen på maleriet av Nikolaj Nikolajevitsj Ge (1831-1894). Jesu implisitte svar er anagrammet «Est vir qui ades.» (Det er mannen her fremfor deg.)

 

The Spectator