Sakset/Fra hofta

En slående observasjon i forbindelse med den pågående tragedien, er hvor forskjellige reaksjoner den avstedkommer i offentligheten fra land til land.

I Tyskland og Sverige domineres den av «flyktningdugnaden» – et skrekkelig ord med tanke på at det hverken er tale om flyktninger eller dugnad –, hvor toneangivende personer støtter opp under en entusiastisk velkomst av alle menneskene man ikke vet hvem er, men som ser sitt snitt til å forlate et sikkert sted til fordel for et annet sted som både er sikkert og rikt.

I Storbritannia og Danmark er holdningen en helt annen og mye mer skeptisk. Man har større tendens til å stille seg avvisende til personene det er tale om, samt til å tenke over konsekvensene av deres ankomst.

Dette gjelder ikke bare den politiske eliten i de angjeldende landene, men også deres medier. Tyske og svenske medier er i stor grad med på det romantiske kjøret til politikerne (i Tyskland også fotballaget Bayern München), mens britiske og danske langt på vei deler sine regjeringers kjølige innstilling.

Hvis man skulle være diplomatisk, kunne man si at det er to forskjellige mentaliteter som støter mot hverandre. Men siden politikk nå en gang dreier seg om å opptre ansvarlig og være på vakt mot skyer i horisonten, er det riktigere å si at tyskerne og svenskene har mistet hodet, mens britene og danskene ikke har gjort det.

Det er umulig å la være å tenke på at Storbritannia og Danmark er eldgamle nasjoner med over tusen års selvstendighet og sterk trygghet på sin egen identitet, mens Tyskland er en ung nasjon som har stelt i stand mye ugagn i sin korte historie som stat, og derfor ikke er trygg på egen identitet. Skyldfølelsen på grunn av den annen verdenskrig er tilsynelatende så sterk at den euforiske holdningen til migrantstrømmen må anses som et forsøk på å gjenvinne en tapt glorie.

english-country-pub-garden_001

A proper English country pub garden – mine’s a pint!

Det er symptomatisk at Danmarks største avis er den konservative Jyllands-Posten, mens Storbritannias to største ikke-tabloide aviser er konservative The Telegraph og nøkterne The Times. I begge de sistnevnte har man hver dag de siste ukene kunnet lese opptil flere edruelige analyser av migrasjonsfenomenet, noe man ikke har kunnet gjøre i Tyskland eller Sverige – eller Norge.

Roger Boyes skriver i The Times lørdag at Merkels opptreden i migrantspørsmålet ikke er det tegnet på lederskap som mange synes å mene, men snarere bærer preg av panikk, og at den ikke er egnet til å løse noen problemer, men snarere forsterke dem.

Yet the German initiative is anything but decisive — it is a bungled move that Mrs Merkel will soon come to regret. By suspending the Dublin regulations stipulating that refugees have to seek asylum in the first EU port of call, Germany has turned itself into a migrant magnet. It makes a nonsense out of the EU’s external border controls.

Forsøket på å hanskes med utslagene av problemet, har med andre ord forsterket problemet, eller snarere dets årsaker.

Boyes er ikke i tvil om at euforien vil gi seg, slik NTB også melder om lørdag kveld. Og de politiske konsekvensene vil bli de stikk motsatte av det Merkel ønsket:

The price, when the enthusiasm for embracing refugees has faded, will be a surge in support for the far right not just in Germany but in all those EU neighbours that have been struggling to match German generosity. Mrs Merkel may just have ensured that the next president of France will be Marine Le Pen.

Samtidig setter Sverigedemokraterna (SD) stadig nye rekorder på meningsmålingene.

Mange har tenkt på Merkel som Europas ubestridte leder, men den statusen vil uunngåelig svekkes av denne håndteringen. En leder kan ikke tillate seg å være så skrikende inkonsekvent:

Some years ago Mrs Merkel pronounced dead the idea of a multicultural Germany. Now, to justify an impulsive response to a crisis, she will have to backtrack, re-invent German identity and sell the mass arrival of immigrants as an existential necessity.

Neste fase vil også bli preget av panikk, og i panikkens grep kan man fort ty til desperate midler som risikerer å gjøre stor skade:

Like all public relations-driven campaigns, the effect will be short-lived. Mrs Merkel knows this and is pushing hard not only for compulsory refugee quotas to ease the future burden on Germany but also for the codification of a common European asylum policy.

Kanskje kan hun lykkes med å lempe noe av byrden over på Norge og andre land som ikke tør å bruke den lille politiske vekten de har. Men hvordan skal hun få overtalt store land som Storbritannia?

Frankrike, som har nedlagt store anstrengelser for å stanse menneskestrømmen på grensen mot Italia, inntar ikke en like åpent skeptisk holdning som Storbritannia, men franskmennene kan heller ikke ventes å gi ved dørene. Hva Italia angår, er de blant landene som forventer en mindre fremtidig byrde som følge av omfordeling.

Det kan altså se ut som om Tyskland har malt seg inn i et hjørne sammen med Sverige og de andre landene som enn så lenge måtte befinne seg vel i selskap av disse to.

Selv om Merkel har EU-ledelsen med på laget, har hun ikke den nødvendige styrken til å tvinge igjennom sitt diktat, ikke minst fordi hun er under dobbelt ild idet koalisjonspartnere murrer, og protester på hjemmebane må holdes nede med udemokratiske midler. Hvis hun trodde hun hadde den styrken, må hun ha vært naiv. En leder for et stort og viktig land kan ikke tillate seg å være det i en skjebnetid.

Boyes er langt fra den eneste britiske kommentatoren som fillerister Merkel og tyskere i sin alminnelighet. Fredag skrev Melanie Phillips i The Times at den euforiske velkomsten tyskerne har vist, mest av alt dreier seg om dem selv:

Public expressions of compassion signify that a person is good. Their absence demonstrates heartlessness. This has been called “virtue signalling”, or mandatory emoting, and it has now reached its crazy apotheosis in the great migration crisis.

Artikkelforfatterinnen etterlyser større realisme. Det er ikke tale om noen humanitær krise, skriver hun:

It is a political migration crisis: an enormous and unprecedented movement of peoples from the developing to the developed world which threatens to engulf Europe.

Phillips peker også på det unevnelige sivilisatoriske problemet med menneskestrømmen:

The consequences of this will change Europe for ever. The vast majority of this tide are Muslims. The UN estimates 70 per cent of these people are young men. If they settle in Europe, their families will probably follow.

Europe’s culture will therefore be transformed.

At så mange ikke har innsett at situasjonen er et brudd med normaliteten, er til å riste på hodet av. At de samme føler seg moralsk overlegne og deler ut sjikanerende politiske merkelapper, er til å rive seg i håret av.

Gitt mediesituasjonen i Norge, er det ikke til å undres over at denne blindheten også gjør seg gjeldende i vårt land. Men there will always be an England: Den som leser de hederskronede engelske avisene, kan i det minste innse at det ikke er en selv som er gal.

Akkurat dét gjør stadig færre i Norge. Narvesen selger hverken The Telegraph eller The Times lenger, og begge tar seg nå betalt på nett.

Den daglige fordummende hjernevask er derimot gratis. Man blir ikke bare hva man spiser, men også hva man leser.