Gjesteskribent

 Mens vi venter på at Hamas skal trappe opp skytingen av raketter fra boligblokker, skoler og sykehus i Gaza mot sivile mål i Israel slik at israelerne enda en gang ser seg nødt til å gå inn militært for å rydde opp, er opptrappingen allerede i gang i norske riksmedier.  Daglig blir det norske folk bombardert med antisemittisk agitasjon som på mange måter overgår det våre besteforeldre opplevde for 80 år siden.  Men hensikten med demoniseringen av jødene og Israel er stadig den samme som den gang.

 

For andre år på rad valgte den norske filosofifestivalen i Kragerø å tildele en pris til en person som i mediene har utmerket seg med grove antisemittiske uttalelser.  I fjor var det den jødekritiske forfatteren Jostein Gaarder som var den utvalgte filosofen, og år valgte man å hedre mosjonisten Kari Jaquesson som kvitterte for utmerkelsen ved å beskylde Israel for å stå bak ISIL.  Det vakte reaksjoner som skapte en nødvendig debatt.  Men debatten ledet ikke til ettertanke og forsiktighet i medienes redaksjoner: I stedet fikk vi et skred av rasende utfall mot det jødiske folk og deres hjemland, Israel, hvor det synes ganske åpenbart at norske avisredaktører publiserer artikler med tydelig antisemittisk innhold og demonisering av Israel for å skape blest om egen virksomhet.

 

Siden hverken Jostein Gaarder eller Kari Jaquesson har levert originale bidrag til filosofiens utvikling, sitter vi igjen med spørsmålet om hva det egentlig er ved deres virksomhet som har gjort dem fortjent til filosofenes heder.  Er det så enkelt som at det i dag nesten bare er pornografi og jødehat som tiltrekker seg oppmerksomhet og gir reklameverdi gjennom nettdebatter og sosiale medier?  Vi tror det ligger mer bak, og man trenger ikke ty til konspirasjonsteorier for å se det.

 

Norske myndigheter har i lang tid vært proaktive når det gjelder å opprette og vedlikeholde kontakt med og yte støtte til terrororganisasjoner med et antisemittisk idégrunnlag og anti-israelsk politikk.  I et land hvor de aller fleste mediene er avhengige av statsstøtte for å overleve er det ikke vanskelig å forstå at de gjerne støtter opp om den politikken som de bevilgende myndighetene fører.  Mot den bakgrunnen er det bare hva vi kunne forvente når for eksempel Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, velger å publisere en åpenbart sinnsforvirret artikkel av Hege Ramson fra Palestinakomiteen (82 862 likes på Facebook!).  Basert på eget oppspinn og grove løgner konkluderer Ramson at Israels politikk er sammenlignbar med nazismen.  Redaktør Markussen vet svært godt at dette ikke er sant, men han publiserer slikt stoff likevel.  Vi formoder han tror det er fordelaktig for bedriften hans.

 

På omtrent samme nivå ligger redaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv.  Hans siste bidrag til nedsettende omtale av den jødiske staten var et referat av professor Hege Skjeie som har vært på turistreise til Jerusalem hvor hun traff palestinere som takket Norge. ”Hadde jeg sagt Mads Gilbert, hadde jeg fått en klem,” forteller professoren som ellers ikke opplevde annet enn håpløshet i Israel.  

 

Hvorfor kom vi så langt i Norge at alt igjen er tillatt å si om jødene, enten det er sant eller løgn, og selv løgnere blir hedret med en pris?  Hvor lenge tror man at man kan fortsette å forgifte det offentlige rom med vulgær antisemittisme uten at det koster menneskeliv også i Norge?  Vi sitter igjen med det ubesvarte spørsmålet om hva det er som gjør at jødehat på ny er velkomment i vårt ellers så demokratiske og fredssøkende land?  Atmosfæren i landet er blitt slik at mennesker som Kari Jaquesson ikke lenger føler ubehag ved å publisere antisemittiske konspirasjonsteorier.  Det er bare formuleringen som eventuelt er problematisk, mener hun, ikke innholdet.  Hun gir dermed et klart signal til andre om å følge etter, i ord eller handling. 

 

Men dette hardkjøret mot det jødiske fortsetter bare.  Det unnskyldes som en «legitim politisk uttalelse,» men hva er det som legitimerer at all nedsettende politisk omtale blant FNs 193 land utelukkende rettes mot Israel?  Er ikke det i seg selv et klart nok bevis på ”uttalelsens” antisemittiske motiv?  I avisen Vårt Land så vi nylig en avsløring av medienes falskhet når det gjelder å formidle løgner om Israel og jødene. 

idf.soldat.vann.dame

En historie om en israelsk soldat som ga en palestinsk kvinne vann, er blitt forvrengt til en løgn om at soldaten like etterpå skjøt kvinnen.  Medier har ikke lenger motforestillinger mot å formidle løgner av denne karakter.

Samtidig slår avisen opp en løgn med den Blitz-aktivisten Tor Bach som kilde om at lederen for organisasjonen Human Rights Service, Hege Storhaug, spiller på jødehat-lignende konspirasjoner. 

 

Redaktør Helge Simonnes vet utmerket godt at hele artikkelens innhold er basert på løgn og oppspinn, men han valgte likevel å publisere den.  Vi ser ikke lenger forskjell på norske riksmedier når det gjelder deres trang til å skape misstemning og avsky for alt som vedrører Israel og det jødiske.  Vi tror ikke på påstandene om at jødehatet i Norge har muslimsk opphav.  Det norske jødehatet, slik det i dag ytrer seg i stadig mer ekstreme oppslag i pressen, er skapt og vedlikeholdt av norske samfunnseliter og deres pressestøttede medier.  Slik dannes folkemening.

 

Det er ikke muslimer som inviterer terroristorganisasjonen Det muslimske brorskap til forhandlinger med norske myndigheter mens deres ledere står for retten i Egypt tiltalt for alvorlige terrorhandlinger.  Denne politikken ledes fra høyt nivå i det norske samfunn, på samme måte som undergravningen og demoniseringen av jødenes hjemland, Israel.

 

Det er dette som er bakteppet for norske jøders vurdering av hvorvidt Norge vil forbli et værende sted for jøder i fremtiden.  Stadig flere orienterer seg mot boligmarkedet i Israel.

 

 

 

 

 

Les også

Kan jødehat være kunst? -
Antisemittismens følger -
Israel i NRK -
Voksende bekymring -
Regjeringens handlingsplan -
Etnisk rensing for fred? -