Kommentar

På nyhetene i morges: Gyldendal har fått ny sjef og guess what! Det ble en mann. Blant et tyvetall søkere var det ingen kvinne som ble funnet verdig til å etterfølge Geir Mork. Styreformann Erik Must dummet seg ut da han sa det var så krevende å være toppsjef. Han brukte seg selv som eksempel: Uten kona hadde han ikke kunnet prestere å nå toppen.

Dette er 70-tall. At det ikke skulle være mulig å finne eller dyrke frem en kvinnelig toppleder på et felt som litteraturen der kvinner er dominerende, står ikke til troende. Det er bullshit.

Kvinnekamp i dag er underlig: På den ene siden er kvinner likestilt og mange gjør karriere. Mediene fremstiller det som om det finnes lommer av tilbakeståenhet, som nok skal overvinnes.

Dette er altfor enkelt.

Når kvinnekamp ikke er hva det var, kan det være fordi kvinner har gitt opp kjærligheten?

Da tilbudet om likestilling kom og dørene åpnet seg, falt kvinnene for fristelsen til å lage en maskulin utgave av seg selv, hvor de også kunne bevise at de kunne pare seg like lidenskapelig og heftig som mennene? Kom hardheten inn med likestillingen?

Faktum er et kvinnelige journalister og akademikere skriver om sex på en så teknisk-mekanisk måte at man lurer på om de er ansatt av pornoindustrien.

Når kvinner skal likestilles også ut fra menns promiskuøse behov, blir resultatet at kvinnene taper. Jentene taper.

De kommer fra informasjonsmøte om sex på skolen fra en utsendt fra myndighetene, og sier: Veileder snakket begeistret om hvor flott sex er. Men nevnte ikke ordet kjærlighet én gang.

Dette er en oppdragelse til at jenter skal bli suverene, like suverene som menn, som kan kontrollere sitt følelsesliv. Resultatet blir stusselig for begge parter.

Pornofisieringen av kulturen har pågått lenge, og kvinner har tatt del i den. Da «Fifty Shades of Grey» ble kjøpt inn av Gyldendal, fortalte DN om hvordan det gikk til: En venninnegjeng tok hver morgen toget inn til byen på Østfoldbanen. En av dem, en godt voksen dame i tredveårene, som absolutt ikke tilhørte sexlitteratursegmentet, hadde lest Fify Shades og var begeistret.

Middelklassens lek med sex er ikke tema. NRK må gjerne lære de unge om eksperimentering med sex. Det rokker ikke ved NRKs oppfatning av seg selv som anstendig allmennkringkaster.

Ingenting gjør noe.

Men sex som bare er sex blir fort kjedelig. Den må sprites opp. Med fantasier, fetisjer. Som om også det var normalt. De unge synes ikke de voksnes eksperimentering er spesielt spennende. Men det gjør noe med de unges respekt for voksne. De tar dem ikke alvorlig. De mangler forbilder.

Det er sannheten om 68’er-generasjonen som tilbød et lykkehjul: Frihet og selvrealisering. Fremdeles, 50 år etter, vil man ikke innrømme at det var et falskt løfte, spesielt på seksualitetens område.

Hvor dum denne frigjøringen blir ga VG et eksempel på i en premium-artikkel: Finn din sex-stil, av Ingunn Saltbones. Den er skrevet som om den var en veilledning i hardtrening, for å få en fin kropp, velvære, status: Bildene er av vakre mennesker, og ett av dem er av en vakker kvinne i sort undertøy med bind for øynene og et håndjern.

Et par må finne riktig sex-stil, riktig opplegg, slik at forholdet kan fungere optimalt. Språket er naivt-teknisk, som om vi levde på 70-tallet:

Praktiserer dere som regel misjonærstillingen med lyset av eller har dere heftigst sex etter å ha kranglet? Finn ut om dere har riktig stil eller om det kan være en idé å bytte.

Alle par har en seksuell «parstil» og det gjelder å finne den rette. Det høres ut som hopp.

Preferanser

– Parets mer varige seksuelle stil er noe som vokser frem over tid basert på en miks av kjønnsroller, personlighetstrekk og erfaringer, sier hun.

Den ene stilen er ikke bedre enn den andre når man skal skape et varig forhold, sier professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen og parterapeut, Frode Thuen.

– Det viktigste er at man er enige. Har man samme preferanse for stil er det et ekstra godt utgangspunkt, mens har man ulike preferanser kan det ganske fort bli en belastning for parforholdet, sier han.

Her er det lysten som er enerådende, den individuelle lysten. Men hvordan kan man være i et forhold hvis man er der for å leve ut sine lyster? Det er det den franske forfatteren Michel Houellebecq driver gjøn med i sine bøker: Det moderne mennesket ser bare sine egne lyster. I en av bøkene blir en vakker kvinne lam av sexeksperimentene. Etter en stund sier den mannlige partneren farvel. Han får ikke levd ut sine lyster. Hun er en hindring.

Et par som reduseres til lyst, driver paring. Men da er de par bare i en teknisk betydning av ordet. Å være par handler om å være menneske, sammen, og som par vokser man sammen og blir til noe større enn to biter. Slikt kan det også bli barn av. Det kalles kjærlighet. Kjærlighet mellom partnerne og kjærlighet i familien.

Et parforhold uten offer, at man underordner lysten beskyttelsen av forholdet og senere familien, er utviklingsmessig elementært. Men det er visst glemt av dagens lissom-moderne mediemennesker.

Fantasi

Man tror at fantasi og remedier skal erstatte kjærligheten.

– Mange kunne fått en bedre seksuell parstil om de hadde snakket bedre sammen i starten om hva slags stil de ønsker. Men i den første fasen med forelskelse går det gjerne av seg selv, så mange tenker rett og slett ikke på å ta den praten, sier psykolog, sexolog og lektor ved Universitetet i Grimstad, Rikke Pristed.

Da får den seksuelle parstilen utvikle seg litt for tilfeldig.

– Men det er lurt å bli kjent med hverandres ønsker. Spør; Hvordan pleier det å være for deg, liker du å ta initiativet? Liker du å prøve nye ting? Og så videre, råder Pristed.

Pristed mener også det er altfor mange som i for liten grad utforsker hverandres seksuelle og sensuelle muligheter.

– Jeg har inntrykk av at mange slutter å utforske hverandre når de har begynt å ha samleie. Det er i så fall veldig synd, for et godt sexliv består av mer enn det, sier Pristed.

Dette språket har overtatt mye av den offentlige samtalen: Utforske hverandre. I gamle dager betød det vissheten om at mennesket rommer mørke drifter og lyster. De skal man være litt forsiktige med, for de kan lede deg inn i ting du aldri hadde forestilt deg. Litteraturen var et sted hvor slike mørke kroker ble utforsket. Det lå i bunnen av kulturen.

Fantasi, drifter og underbevissthet hører sammen. Når man forsøker å hente det opp i lyset, svinner det mellom hendene/bena.

Derfor er det noe sterilt over VG-seksologenes fantasier. Mennesket er borte.

På vei mot et umenneskelig samfunn?

Alt i dag handler om lyst og mestring. For å oppnå noe må vi jobbe for det. Et terapeutisk språk har en åndelig fattigdom. Dessverre går dette språket også igjen i skolen og i pedagogikken:

Har man fått en stil man ikke trives med, så er det også mulig å endre stil, sier Fosse Teigen.

– Ja, så lenge den nye stilen ikke er alt for fjernt fra ens opprinnelige personlighet, og om man får gode lystfylte opplevelser på veien mot den nye stilen, er det mulig å bytte, sier Fosse Teigen.

Man må da snakke sammen og jobbe for å endre mønstrene som har satt seg.

Jeg spurte nylig en lærer om han trodde det var mulig å endre mennesket. Han svarte at det gjaldt å endre rutiner. Da kunne mye bli bedre.

Vårt nye menneskebilde er noe utvendig, ideologisk-korrekt, og flatt. Det kommer til å gi oss mange overraskelser, som vårt samfunn vil være helt uforberedt på. Det har «glemt» mye som det vil bli tungt å lære om igjen.

 

sex.vg
Foto: Det mest «avanserte» parforholdet i VGs veiledning kalles «det uttrykksfulle», og omtales slik:

Dette er det nærmeste man kommer Hollywood-sex i vanlige parforhold. De har et levende og kreativt sexliv, der de er åpne for å eksperimentere med ulike måter å ha sex på. Dette er også parene som fant opp forsoningssexen.