Enn SSB-studie omtalt i Finansavisen viser at kostnaden ved førtids- og deltidspensjonering er 16 milliarder kroner større enn tidligere antatt, samt at antallet alderspensjonister i Norge ventes å komme opp i 1,25 millioner i 2035, noe fjorårets prognoser tilsa burde skje hele 15 år senere.

Den er på litt over hundre ord, NTB-meldingen – gjengitt hos E24 og Bergens Tidende – som foruten å forkynne disse kalde fakta bringer en ikke uvesentlig detalj:

Ifølge SSBs tall har hele 45 prosent av dem som har muligheten, valgt å ta ut pensjon før fylte 67 år.

Realitetene meldingen beskriver hadde imidlertid fortjent å kommenteres bredt og analyseres etter beste evne, siden den berører selve den økonomiske samfunnsmodellen i Norge: forholdet mellom innskudd til og uttak fra felleskassen.

Dagbladet samarbeider med Hegnar, som utgir Finansavisen, og går noe mer i detalj:

De store overraskelsene er hvor mange i privat sektor som velger å gå av tidligere enn 67 år, og hvor mange som tar ut pensjon, samtidig som de jobber videre, skriver Finansavisen.

Prinsippet etter 2011 er at AFP-tillegget blir høyere, jo senere det tas ut. Ansatte med tilstrekkelig opptjening, kan kombinere jobb med pensjon etter 62 år.

I utgangspunktet er dette ikke rasjonelt, da det i prinsipp er bedre å få ti i morgen enn ni i dag, i alle fall hvis man regner med å leve en stund etter i morgen, og har den evnen til å utsette behovstilfredsstillelsen som avanserte samfunn er tuftet på.

Hva kan grunnen være? Får det økende misforholdet mellom dem som yter og dem som nyter, folk til å tro at de likevel ikke vil få ti i morgen? Det kan virke som om det er selve tilliten til at Norge forblir en solid og universell velferdsstat, som – ikke uten grunn – er i ferd med å svekkes.