Sakset/Fra hofta

Labourleder Ed Miliband blir stadig mer upopulær. Selv et flertall av Labours egne velgere tror ikke lenger at han er noen brukbar statsministerkandidat. Han er enda mindre populær enn liberaldemokratenes leder Nick Clegg!

Men å fjerne Ed Miliband er heller ingen god løsning. Det er knapt med tid, valget er allerede til våren. Å bytte leder, med mindre han går frivillig, er en omfattende prosess som vil kreve valg på grasrotnivå. Dette vil ta mange verdifulle uker. Og hvilke kandidater er det å snakk om? Det er ingen fremtredende, innlysende erstatninger i sikte. Det blir et vågalt spill enten man velger det ene eller det andre. Selv blinde David Blunkett ser dette:  ‘When standing on a cliff, it is unwise to believe that by jumping you will learn to fly’, sa han.

Det er Labours politikk, eller mangel på sådan, som ikke finner gehør hos velgerne. For hvem er det Labour representerer? Fagforeningsmedlemmer stemmer ikke nødvendigvis sosialistisk lenger, og man kan til og med velge om fagforeningskontingenten skal gå til støtte for Labour.

Sosialismens tanke er å fordele godene. Når landets økonomi går med underskudd blir det stadig mindre penger å fordele. Med økt innvandring blir det flere å fordele den lille potten på. -Samarbeid skaper trivsel, sa Einar Gerhardsen. Med et økende antall i samfunnet som ikke vil samarbeide, så går det vel så som så med trivselen også.

dias

I Storbritannia betaler de rike allerede mer enn sin andel av inntektsskatten. Faktisk betaler den rikeste 1 %  av befolkningen en tredjedel av den totale inntektsskatten. I kapitalismens verden må det dessuten være attraktivt å tjene mye penger – hvorfor skal man ellers anstrenge seg? Det må være noe å hige mot, noe å strebe etter.

Føydalsamfunnet ser ut til å være på vei tilbake. Det er nesten bare unge med foreldre som kan hjelpe til finansielt som nå har råd til å kjøpe egen bolig. Snart blir det helt umulig å karre seg inn på boligmarkedet på egen hånd i Europa. Det er ikke lenger snakk om å planlegge arv for barna; de trenger pengene NÅ. En god utdannelse er ikke lenger noe garanti for å få seg en jobb, og mange jobber er blitt midlertidige med 1-2 års kontrakter fremfor fast ansettelse.

I oljerike Norge hvor alle kan gå tidlig på fredag for å reise på hytta, til syden, på cruise eller gud-vet-hvor alle drar for å kose seg, er denne realiteten fjern. I Europa er alt blitt dyrere og mange sliter økonomisk. Og de som ikke akkurat sliter, merker at de har fått mindre penger. Nye ord som «staycation» (ferie i hjemlandet) og food-banks har dukket opp. Universitetene i Storbritannia er ikke lenger gratis, de koster alle 9000 pund i året, regningen tildeles etter endt studietid, vennligst betal i kassen. Mange studenter reiser utenlands, til Nederland, Danmark og Norge hvor studiene er gratis. Men hvor lenge vil disse landene ha råd til å fortsette med dette tilbudet?

Hvem skal betale studieregningen for poden? 36.000 pund for fire år pluss leveomkostninger. Herfra går de unge men-ikke-lenger-så-håpefulle til jobber som ikke er garanterte og som ikke betaler nok til at det er mulig å sikre noe boliglån. I tillegg vil banken ha egenkapital på bordet før de tilbyr noe som helst.

Så der står man, da. Noenogtjue og uten nåla i veggen. Europa huser millioner av disse. I Italia bor «ungdommen» hjemme til de er midt i tredveårene. Førstgangskjøpere i London er nå i gjennomsnitt over 40 år. Å dele leilighet à la Friends er morsomt når du er 20, men kanskje ikke fullt så artig når du nærmer deg 40.

De unges fremtid er blitt et familieanliggende. Mange av dem har ingen penger, ingen jobb og ingen steder å gå. Hvordan skal sosialismen løse dette uten langsiktige planer, økonomi og med dystre spådommer over Europas fremtid? Selv Sverige betaler ungdommen for å reise til Norge å søke jobb. Når Norge er fullt, hvor skal de så sende dem? Og hvor lenge vil svenske kommuner ha midler til denne kortsiktige politikken?

På toppen av dette klages det over at kvinner i Europa ikke føder nok barn og at innvandringen er nødvendig for å bøte på dette. Selv i disse moderne tider vil jenter gjerne ha en mann å få barn med. Gjerne en de elsker og ønsker å dele resten av livet med. Det trengs to inntekter til å holde en husholdning i gang, så her må man først ha utdannelsen, jobben, mannen og boligen på plass før kvinnene er interessert i å få barn. De fleste skjønner at det skal holde hardt å få til dette før fylte 30. Og hvem vil ha en mann som har bodd hjemme hos mamma til han var 36?

Ingen har påstått at oppstarten til eget selvstendig liv noen gang har vært lett, men nå er det snart blitt umulig. 16 års gamle jenter velger å bli single mødre slik at de ihvertfall får egen leilighet – betalt av staten. Det er blitt et alternativ for de som ikke har mulighet til økonomisk støtte og som kan se langt etter selv å komme inn på universitet som, tross kostnadene, er blitt et nåløye og kun for de med de aller, aller beste karakterene. Konkurransen om plassene er skapt av innvandringen og ønsket om å tiltrekke «the best and the brightest» fra alle verdens hjørner. Hver femte student er fra utlandet.

PR199_world_737w

De uten familie med økonomisk backing faller igjennom. Grammar-schools som var en hjelp i den sosiale mobiliseringen er for det meste lagt ned i den sosialistiske ånd. Det var å foretrekke at alle skolene heller skulle være like dårlige. Ingen skulle håndplukkes ut av lav sosial klasse bare fordi de var flinke på skolen!

Vi kan fortsette å late som om alle har likt utgangspunkt og like gode sjanser, men det er ikke sant. Ikke bare arver vi neseform, øyenfarge og penger fra forrige generasjon, vi arver IQ også. En viss fordeling i samfunnet må til for at alle skal ha det bra – det er både de konservative og sosialistene enige om.

2hqgcrd

Noen må tjene pengene som skal fordeles. 

Sosialisme som middel mot eliten, som jo fagforeningene var i sin tid, er død og begravet all den tid sosialismens ledere selv har blitt en del av dagens etablerte elite.

Dessverre ser de det ikke selv. Hverken Ed Miliband, Gahr Støre eller noen av de andre privilegerte lederne som har valgt sosialisme som sitt levebrød, ser det.

Så de forstår ikke. De forstår ikke at folk som ikke kan velge sin plass i samfunnet ikke føler seg representerte av dem. De har ingenting felles. Hverken bakgrunn, utdannelse, omgangskrets, interesser eller økonomi kan danne noen form for fellesnevner.

Det vokser frem en ny politisk retning i Europa – og folk flest er ikke opptatte av om den ligger til høyre eller venstre så lenge den snakker et språk som folk forstår og peker på ting som folk føler gjelder dem.

Om de kalles Sverigedemokraterna, Ukip, National Front, Jobbik eller Alternative für Deutschland er hverken her eller der. Europas innbyggere er ikke redde for nasjonalisme. De er glade i fedrelandene sine og vil at landenes styresmakter skal ta seg av sine egne innbyggere først. Det er derfor de går til demokratiske valg. Det kan da ikke være for mye forlangt!

Når politikerne ikke holder sin del av denne uskrevne avtalen, så blir de overflødige.

Labour roter rundt uten mål og mening – de har ikke noe lederemne som duger til en valgkamp mot Cameron. Og de er blitt tatt på senga av Ukip som også er frekke nok til å stjele deres velgere også – ikke bare fra de konservative. For fremtiden holder jeg en knapp på Tristram Hunt, men han er ikke helt moden enda.

Arbeiderbevegelsen har gått hvert til sitt. Limet er borte. Restene som gjenstår ønsker seg nye partier og nye lederskap. Dagens sosialisme har gått ut på dato.

The Telegraph