Sakset/Fra hofta

For et par dager siden var jeg en tur innom stedet jeg vokste opp i Groruddalen. Det er tre år siden jeg forlot mitt hjemsted. Det er spennende å se etter forandringer som har skjedd på disse tre årene. Mest synlig er nye boliger som reiser seg og fortetter tidligere romslige tomter, og som også stjeler utsikt fra de som bodde der fra før.

Gatelangs registrerte jeg utrolig mange jenter med hijab. Hvis jeg skal stole på mine blå øyne så synes det som om antall brukere har økt. Spesielt unge jenter dekker til hårpryden. Det var kun en ettermiddag og kveld jeg var på mitt hjemsted, men hijab ser ut til å være normen i flere og store miljøer.

En tur i Marka hører også med på Oslobesøk. De ytre deler av Marka er også preget av det samme hodeplagget, men lenger inn og på vanskelig tilgjengelige steder ligner alt på gamle Norge.

Tankene en gjør seg når man rusler rundt i Groruddalen er hva disse menneskene står for. Hvor stiller de seg til frafall fra islam, homofiles rettigheter, hvordan vil de straffe folk som har havnet i feil seng, og ikke minst, hvordan ønsker de å behandle vantro?

En del vet jeg fra min botid i Groruddalen. Det er at deres tradisjoner, frykt for at barna skal bli norske og deres matvaner ofte gjør det vanskelig å omgås nordmenn.

Toleranse og fred er hva islam står for, er hva vi alltid får høre. Hva gjør våre politikere så sikre i den saken? Mine øyne forteller meg at hvis dette ikke stemmer, så er mulighetene til et gedigent parallellsamfunn absolutt til stede i Oslo.  Filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen har fortalt mye om hvordan mange pakistanere ikke jobber for å bli en del av samfunnet. Spørsmålet er  hvordan somaliere, marokkanere og syrere jobber for å bli en del av vårt samfunnsystem.

Ser politikere i det hele tatt rekkevidden av det enorme prosjektet som er satt i gang?

Det er lett å være bekymret når man går gatelangs i Groruddalen.