Barack Obama har kommet til et punkt der han må ta skjeen i en annen hånd. Hvis han fortsetter i samme spor vil ikke bare hans popularitet, men også han prestisje blant de som betyr noe, fortsette å falle.

I helgen gjorde han det igjen da han stilte opp på Meet the Press.

Obama forsøker å smyge seg unna kritikken ved å si at jobben er «teater» og han er ikke så god til det.

“But part of this job is also the theater of it. A part of it is, you know, how are you, how, how are you, well, it’s not something that—that always comes naturally to me.” —President Barack Obama on Meet The Press, Sunday

Men som Stuart  Stevens skriver i the Daily Beast: Dette er presidenten som ble valgt på et politisk teater som USA knapt har sett. Obama var maestro for dette teatret, nå later han som om det er et spill han ikke forstår eller passer til. Come on, sier amerikanerne da. Hvor frekk går det an å bli?

The “I’m not good at theater” is a calculated, if awkward, attempt to dismiss criticism as superficial and worthy of, well, theater critics, not serious thinkers. It’s fundamentally condescending, but like a lot of ill-considered defenses, it only reinforces the heart of the criticism. The charge is being disconnected and out of touch, and to dismiss it with a retort that even supporters will find inadequate seems….disconnected and out of touch.

Kritikken går på at han er avkoblet og mangler touch. Når han avviser kritikken på en måte som bekrefter anklagen, graver han seg dypere ned i samme hull. Perception is reality, sier man om politikken. Hvis tilstrekkelig mange får en oppfatning av deg får det en egenvekt. Med sine svar viser Obama at det er noe i kritikken. Å si at han ikke passer til politikk som teater er for tykt til at amerikanerne kjøper det. Obama har mistet touch’en.

Kritikken går dypere enn bare «appearances». Den går på Obamas oppfatning av verden. Senator Dianne Feinstein, en av Senatets mest erfarne i utenrikssaker, sier Obama er «for passiv».

Han ble kalt «no-drama Obama». Nå har det fått en negativ klang. Obama lar USA bli tilskuer.

Increasingly the president seems to view the world as this dangerous place where things just keep happening but where the United States and our allies have little impact.

Tidligere har denne hands-off-politikken hatt støtte blant vanlige amerikanere, som var trette av krig i Midtøsten. Men etter henrettelsene av Jams Foely og Steven Sotloff har stemningen snudd. Dette finner ikke amerikanerne seg i. De vil at USA skal bombe ISIS i både Irak og Syria.

Hva er grunnen til Obamas passivitet? Det er her det svikter totalt. Han fortsetter å si ting som viser at han ikke har forstått trusselen fra ISIS. Så sent som i januar sa han til New Yorker at et B-lag ikke blir et A-lag selv om det har på seg A-lagets trøyer. Hvordan kan en president si noe slikt om en jihadist-gruppe som allerede på det tidspunkt hadde vist at det kunne ta Fallujah?

Er det noe med Obamas oppfatning av trusselen fra islamister og hans syn på islam?  Det er tydelig at denne mørke siden ved islam er noe som er vanskelig for ham.

In one of the more revealing moments in the MTP interview, the president summed up the situation with ISIS and Syria: “You know, the reason we’re in this situation is because Assad brutalized his people and specifically brutalized the Sunni population that is the majority in Syria.”

 

En president har rådgivere som skal forhindre at han sier dumme ting, at han skyter seg selv i foten. Insidere vil øyeblikkelig si: Men hvem har ansvaret for at Assad fortsatt sitter ved makten? Obama sto i sin tale til nasjonen i 2012 og spådd at Assads dager var talte:

”A year ago, Qaddafi was one of the world’s longest-serving dictators—a murderer with American blood on his hands. Today, he is gone. And in Syria, I have no doubt that the Assad regime will soon discover that the forces of change cannot be reversed, and that human dignity cannot be denied.”

Men Obama trakk seg unna. Da det kom til stykket fikk han seg ikke til hverken å bombe Assad eller levere våpen til krigerne som kunne veltet ham og holdt ISIS stangen. Han abdiserte. Hvis han skal legge skylden på Assad, må han forvente å bli møtt med sitt eget ansvar for at han fortsatt sitter ved makten.

Men problemet stikker enda dypere: Det bunner i en uvilje hos Obama mot å erkjenne at den voldelige islamismen har en mye lengre historie og ikke skyldes en reaksjon på undertrykkelse av typen Assad.

Ved siden av typer som Assad og Saddam tror Obama at vestlig intervensjon har bidratt til å vekke islamismen. Det er som tatt ut av en venstreradikal oppfatning om Vestens skadelige innflytelse.

As outlined in his June 2009 Cairo speech, the president clearly believes that Western influence in the Muslim world is a contributing factor to radicalism, not a mitigating force. “Tension has been fed by colonialism that denied rights and opportunities to many Muslims,” the president declared in Cairo, “and a Cold War in which Muslim-majority countries were too often treated as proxies without regard to their own aspirations.”

Muslimer som ofre. Men da burde det vel bli bra når Vesten trekker seg ut?

but the president seems unwilling to acknowledge other realities as well: that withdrawal of Western influence is rarely followed by the triumph of “the common principles—principles of justice and progress; tolerance and the dignity of all human beings”—that he described in Cairo. It’s as if he assumes that the life experience he describes—“I have known Islam on three continents”—will lead others to a like conclusion.

Obama synes å sitte fast i noen personlige overbevisninger og hans omgivelser har en så stor respekt for ham at de ikke forsøker å fortelle ham at de ikke stemmer med hva som skjer. Det begynner å få alvorlige konsekvenser. Obama later ikke til å forstå hvordan det virker når han sier at «vi har ingen strategi mot ISIS ennå».

Telegraphs Washington-korrespondent Peter Baker konstaterer samme «ute-av-synk»-syndrom: I dette tilfellet handler det om Obamas stolthet. Han får seg ikke til å beklage og be om unnskyldning, men må alltid skylde på noe.

Bildene av ham på golfbanen like etter at han hadde sendt ut et statement om James Foley er blitt beskrevet som insensitive, ufølsomme. Nå innrømmer Obama at det ikke var smart, med tanke på «optics», dvs. hvordan det tok seg ut.

Sometimes small indiscretions point to much more profound character problems, and Barack Obama’s evasive response as to whether he regretted playing golf just minutes after making a statement on the murder of  journalist James Foley is just such an example.

Asked by NBC’s Chuck Todd whether he would take that decision back, Mr Obama could not bring himself to admit his mistake, let alone apologise. Instead he merely weaseled.

“There’s no doubt that — after having talked to the families, where it was hard for me to hold back tears listening to the pain that they were going through — after the statement that I made, that you know, I should’ve anticipated the optics,” he said.

No. This was about more than optics. It was a bad, insensitive decision to be seen goofing about in a golf buggy minutes after emoting about the murder of an American journalist whose gruesome death was – at the very least – contributed to by your own failed policies in Syria and Iraq.

 

Presidenten som har vært «larger than life» er plutselig «smaller». Amerikanerne begynner å våkne. Men for europeerne kan Obamas «smerte» bli deres egen. Obama er den mest europeiske president USA har hatt. Han drømte om å gjøre USA mer lik Europa. Derfor er hans nederlag indirekte et bevis på at Europas drømmer ikke er levedyktige. Det sitter det langt inne for europeerne å innrømme.

 

http://www.thedailybeast.com/articles/2014/09/08/does-obama-remember-he-s-president.html

http://blogs.telegraph.co.uk/news/peterfoster/100285452/on-matters-big-and-small-obama-is-in-denial-that-is-disastrous/