Kommentar

Etter 23 dager kommer «feilene»: 15 drept på UNRWA-skole og 17 på et marked. De sivile tapene er ubestridelige. Likevel går operasjon Protective Edge videre. Hvorfor?

Det er kanskje vanskelig å få øye på i den norske nyhetsdekningen, men IDF kjører ikke en fullskalainvasjon av Gaza-stripen. Det er snakk om en begrenset operasjon for å ødelegge tunnelene, som det foreløpig er funnet 40 av.

Statsminister Benjamin Netanyahu har slått fast at Israel ikke kan leve med trusler som kommer «ovenfra» og «nedenfra». Omfanget av den siste er nytt selv for israelerne. Hadde ikke operasjonen avdekket dem, ville tunnelene blitt brukt til storangrep inn i Israel, trolig under en høytid hvor beredskapen ville vært lav.

Hamas har brukt sine syv år til å planlegge massiv krigføring. Det er vissheten om dette som gjør at Netanyahu har massiv støtte i befolkningen.

Det har noen omkostninger som Israel gjerne skulle vært foruten. Hver dag med drepte tærer på det internasjonale samfunns tålmodighet. Men det er ikke slik at europeiske land og FN utgjør internasjonal opinion. Bildet er mer komplisert enn som så.

Still et enkelt spørsmål: Hvor er araberlandene? I tidligere kriger har de høylytt forlangt at FN griper inn. Organisasjonen av islamske stater har mobilisert. Denne gang er det nesten tyst. Hvorfor?

New York Times har en artikkel med en megetsigende tittel; Arab leaders silten, viewing Hamas as worse than Israel.

After the military ouster of the Islamist government in Cairo last year, Egypt has led a new coalition of Arab states — including Saudi Arabia, the United Arab Emirates and Jordan — that has effectively lined up with Israel in its fight against Hamas, the Islamist movement that controls the Gaza Strip. That, in turn, may have contributed to the failure of the antagonists to reach a negotiated cease-fire even after more than three weeks of bloodshed.

“The Arab states’ loathing and fear of political Islam is so strong that it outweighs their allergy to Benjamin Netanyahu,” the prime minister of Israel, said Aaron David Miller, a scholar at the Wilson Center in Washington and a former Middle East negotiator under several presidents. “I have never seen a situation like it, where you have so many Arab states acquiescing in the death and destruction in Gaza and the pummeling of Hamas. The silence is deafening.”

Denne nye konstellasjonen gjør denne krigen til noe helt annet enn de foregående. Vestlige land blir skjøvet til siden av denne maktpolitikken som er Midtøstens dog-eat-dog-politikk. Hverken USA eller Europa vet hvordan de skal forholde seg.

Spesielt ikke fordi det innenfor anti-Hamas-fronten finnes land som ikke har problemer med å støtte sunni-ekstremister i Syria og Irak, herunder Saudi-Arabia.

Det finnes ingen gode å holde med i dette spillet. Men den som lever i regionen må forholde seg til realitetene. Det er bare i nord at man kan hengi seg til pur idealisme.

Europa spesielt later som om man ikke ser at trusselen mot Europa er den samme som mot Israel. Derfor lyder også Europas klagesang over Israel hul. Hvor dyp denne innsikt er hos Europas ledere vet vi ikke. Men amerikanske medier er langt mer nådeløse mot Europas appeasement av jihadister. New York Times har de to siste dagene hatt to fremragende artikler: Den første om europeiske land som har betalt løsepenger til al-Qaida-grupper i Maghreb-landene. Det er snakk om store beløp – 125 millioner dollar på noen år.

Hvilke utslag får dette? BBC kunne i natt melde at storbanken HSBC har sagt opp kontoene til en rekke muslimske foreninger i Storbritannia. Lederen av noe som kalte seg The Cordoba foundation klaget over uhørt diskriminering. Under intervjuet kom det frem at han hadde deltatt som forhandler og mellommann i en rekke kidnappingssaker der jihadister har tatt vestlige gisler. Ifølge New York Times tar meklerne 10 % av løsesummen som har gått opp til rundt 10 millioner dollar per gissel. Amerikanerne har ilagt HSBC store bøter for å sluse penger som stammer fra virksomhet knyttet til Iran eller terror. Så langt kom ikke BBC-intervjuet, men opplysningen om meklerrollen var megetsigende.

I dag har New York Times en dybdeartikkel om den første amerikanske selvmordsbomberen i Syria. Han var hjemme i flere måneder før han dro ut igjen og sprengte seg selv og andre i lufta.

Informasjonen synker langsomt inn.

Obama «er» dessuten ikke USA lenger. Obama-administrasjonens prestisje er alvorlig svekket. I natt kritiserte pressetalskvinne for State Department, Marie Harf, israelerne for å fremstille John Kerrys våpenhvileforslag i et negativt lys. – Slik gjør ikke venner, sa Harf. Men den samme kritikken gjenfinnes i amerikanske liberale aviser. Som New York Times skriver: Med Egypt som anfører for anti-Hamas-fronten, fikk USA ikke lenger samme manøvreringsrom og vendte seg i stedet til Tyrkia og Qatar, som er mer islamistvennlig. USA marginaliserer seg selv.

Forutsetningene Obama har lagt til grunn holder ikke stikk. Men Obama klarer ikke gi slipp på dem. Det gjør at hans politikk faller mellom to stoler.

For Washington, the shift poses new obstacles to its efforts to end the fighting. Although Egyptian intelligence agencies continue to talk with Hamas, as they did under former President Hosni Mubarak and Mr. Morsi, Cairo’s new animosity toward the group has called into question the effectiveness of that channel, especially after the response to Egypt’s first proposal.

As a result, Secretary of State John Kerry turned to the more Islamist-friendly states of Turkey and Qatar as alternative mediators — two states that had grown in regional stature with the rising tide of political Islam after the Arab Spring, and that have suffered a degree of isolation as that tide has ebbed.

But that move has put Mr. Kerry himself in the incongruous position of appearing to some analysts as less hostile to Hamas — and thus less supportive of Israel — than Egypt or its Arab allies.

Konklusjonen er brutal:

“The reading here is that, aside from Hamas and Qatar, most of the Arab governments are either indifferent or willing to follow the leadership of Egypt,” said Martin Kramer, president of Shalem College in Jerusalem and an American-Israeli scholar of Islamist and Arab politics. “No one in the Arab world is going to the Americans and telling them, ‘stop it now’  ” as Saudi Arabia did, for example, in response to earlier Israeli crackdowns on the Palestinians, he said. “That gives the Israelis leeway.”

Det kan nesten virke som om Europa mener at Israel burde avstått fra en slik fordel som maktforskyvningen representerer.

En slik moralisme er stikk i strid med den kynisme man finner som del av all politikk. Hvis avstanden mellom moralisme og realisme blir for stor, kan merkelige ting skje. Det kan være at Putin gir Europa den oppvåkning som synes vanskelig i Midtøsten.