Tavle

Bare en liten betraktning over hva det betyr i dagliglivet å måtte forholde seg til terrorfaren, fra det å leve fritt og uten frykt til å måtte ta inn over seg at det ikke er gitt lenger å kunne bevege seg ute i det offentlige rom uten omtrent å se seg tilbake.

En morgen her forleden møtte jeg opp da hurtigruta anløp Harstad, jeg skulle ta i mot min mor som kommer reisende fra Ålesund. Vi hadde avtalt at jeg skulle komme såpass tidlig at jeg kunne ta hotell-frokost sammen med henne siden hurtigruta ligger en time ved kai. Slik vi alltid har kunnet gjøre. Men det ble det ingen ting av. Jeg fikk ikke engang komme ombord for å hjelpe henne med bagasjen. To fullt væpnede politivakter passet på.

Politiet var både høflig og kjekke, men det ga en svært uggen følelse å se dem med våpen – det er som en unntakstilstand. En venter på noe, men hva?

Jeg må bare si at jeg liker meg ikke.

 

 

Redaksjonen tar gjerne mot flere slike inntrykk av hvordan den nye hverdagen arter seg.