Kort

Disse kristne organisasjonene går inn for boikott av Israel.

Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global oppfordrer til bred økonomisk boikott av Israel i kampen for at okkupasjonen av Palestina skal ta slutt. Verdidebatt.

De fikk støtte av Kirkelig Kulturverksteds Erik Hillestad.

Men de får svar. Folk har tross alt lært at konflikten ikke er så enkel som brevskriverne vil ha det til. En leser bringer inn de nyanser som organisasjonsmenneskene mangler.

Ole T. Eriksen svarer:

 

Det er helt på sin plass at det stilles krav til staten Israel. Men det bør vel stilles krav til andre også? Det blir ikke riktig her å kalle de andre for «den andre parten«. Fordi det handler om flere: Både Hizbollah, Hamas og andre aggressive militante grupper bidrar aktivt til å opprettholde et høyt og farlig nivå på konflikten som utelukkende forsterker problemene. Og dermed opprettholdes en sterkt polarisert konfliktforståelse som overhodet ikke gavner det palestinske folket. (Heller ikke Israels). Status quo og elendigheten fortsetter. Nettopp fordi flere av disse nevnte gruppene ikke deler samme mål, så benyttes ulike virkemidler.

Den ene militante palestinske gruppens mål blir her blir den andres nederlag. Ikke minst ødelegger dette for de som vil ha en fredelig løsning. Og at målet helliger middelet for flere er for lengst et fastlagt faktum. Den arabiske våren illustrerer til fulle at det finnes politiske og religiølse krefter som utnytter et folks legitime krav og rettigheter for å fremme egne agendaer; formål som ikke nødvendigvis bidrar til det demokratiet de fleste i vesten håper skal etablere seg. Derfor blir det palestinske folkets rettmessige behov og krav dessverre bare et verktøy i hendene på enkelte aggressive og militante muslimske grupper som vil etablere et religiøst fundert enevelde. Glad-Gjernes, Sunniva Gylver, KFUK(M) m.fl. bør altså absolutt ta til seg at landet Israel, som i areal er litt mindre enn Hedmark fylke, er i pågående konflikt med flere parter samtidig hvor av alle benytter konflikten etter egne agendaer. Ref, også antallet grupper som nå kjemper sine kamper i Syria, og hvor enkelte også aktivt strir seg i mellom.

De militante maktgruppene som er i konflikt med Israel er nemlig langt fra enige om hva som er det beste for det palestinske folket. Nå er verden slik at det er lett å like den som ikke liker de vi selv ikke liker. Og flere glemmer så naivt nok at dette alene er et heller dårlig kriterlium for å åpne for den vanskelige freden etter at konflikten begynner å fordunste. Ref. igjen eksemplene fra flere land i den såkalte arabiske våren.

Det er et gammelt, men godt forslag at det snarest bør opprettes en forsonings- og sannhetskommisjon, slik de benyttet i Sør Afrika. Dette var et vesentlig ledd i en helt nødvendig prosess. Apropos: Da afrikanerne i titusener hadde reist seg og sto der forståelig nok både harmdirrende og hevnfulle mot de hvite: Da gjorde det et voldsomt inntrykk da både Mandela og biskop Tutu i sin tale umiddelbart reiste seg i sammen og sa de utrolige ordene: «Vi må tilgi!«. Ingen kunne beskylde Mandela for å være en fjern romantisk sofapolitiker fjernt fra elendigheten.

Men om jeg får dristig nok våge en avslutningskommentar: Hva var det de da hadde i Sør Afrika og som flere hadde anammet seg, og som de ledende ennå ikke har i midtøstenkonflikten?

Jo, Nye Testamentet.