Kenan Malik debatterer Dieudonné M’Bala M’Bala og forbudet. Dieudonné ser ut til å bli en syretest på ytringsfrihetens grenser.

Malik faller ned på at et forbud er dumt. Det vil bare stimulere de krefter og tendenser som har gjort Dieudonné populær. Men for å få analysen til å gå i hop må Malik foreta noen grep.

Han sier Dieudonné representerer en type antipolitikk, som vi finner i mange land; en motstand mot systemet, et hat som kan forene både ytre venstre og høyre.

Quenelle-hilsenen er et symbol på en slik opprørskhet. Men Malik nevner ikke at hilsenen ofte gjøres utenfor jødiske minnesmerker og institusjoner.

Den utelatelsen hos en så godt informert skribent er ikke tilfeldig.

Malik har et meget godt grep om det engelske språk. Han er skarp som observerer at radikalitet i dag går godt sammen med «bigotry», med fordommer og hat.

Such indiscriminate anger is not just politically incoherent; it is also potentially reactionary. Inchoately kicking out against the system can all too easily mutate into indiscriminately striking out against the ‘Other’. Anti-politics has laid the ground for the melding of ‘radicalism’ and bigotry. Contempt for mainstream politics, and a sense of the political elite ignoring the views of ordinary folk, underlies much current hostility to immigration and to Muslims. Anti-Semitic conspiracy theories are, of course, different. They possess a deeper history and a greater purchase on the imagination. Contemporary anti-Semitism draws upon that unique history and consciousness. But it is not merely a reworking of traditional themes; it draws upon the same anti-political themes that fuel other conspiracy theories today.

Malik forsøker her å lage en «sameness» som er falsk. Det er ikke the same anti-political themes, antisemittismen er en helt spesifikk form for hat.

At Dieudonné har greid å mobilisere både venstresiden, muslimer og høyresiden, er det som gjør hans popularitet skummel.

Da Tove Gravdal siterte en forsker som beskrev moderne antisemittisme i Frankrike, var antisemittisme på venstresiden uteglemt. Det samme vil gjelde i Norge og de fleste europeiske land. Venstresiden kan fortsatt ikke innrømme at den har næret en slange ved sitt bryst.

I Frankrike er den klar til å hogge.

Malik streifer den nye fascismen i Frankrike; Alain Soral har gått fra ytre venstre til Front National.  Dette er ingen tilfeldig dreining. Flere andre i Europa har gjort samme reise, f.eks. Horst Mahler som var advokat og medlem av RAF.

Når Malik skriver at denne «reisen» mer er et uttrykk for forvirring enn noe klar politiske vurdering, svikter han kapitalt. Nettopp denne reisen er det mest truende ved dagens situasjon i Europa, men den blir ikke tematisert fordi den rammer venstresiden. Den vil måtte granske seg selv og spørre hvordan man kan gå fra å være stalinist til fascist og det er for ubehagelig.

Over the past decade Dieudonné has found a new double act partner, not on stage but in politics. Alain Soral was once a member of the Communist Party, who subsequently joined the far-right Front National, becoming a member of its central committee, before leaving in 2009 to set up with Dieudonné the Parti antisioniste (Anti-Zionist party). Dieudonné – the man who believes in a grand racist conspiracy against black people –  has himself flirted with the FN; Jean-Marie Le Pen was in fact the godfather to one of his children.

Soral’s journey from Stalinist left to fascist right, and the ‘antiracist’ Dieudonné’s closeness to Le Pen, not only express the confusion that pervades much of oppositional politics, but shows too that what drives such opposition is less any form political judgment than the desire to throw an anti-political tantrum.

Maliks konklusjon er: La oss ikke overdrive Dieudonnés betydning.

Deretter går han over til å vurdere hva som veier tyngst: ytringsfrihet eller hensynet til jødene. Deres sak veier mindre når Malik har unnlatt å nevne hvor det gjøres en quenelle.

Derfor kan han snakke nedsettende om Bernard Henri-Lévy som holder ytringsfrihetens fane høyt, men i dette tilfelle går inn for forbud.

The attempt to drive Dieudonné offstage is deeply misguided, both as a matter of principle and from a pragmatic point of view. ‘Freedom of expression is sacred’, claimed the philosopher Bernard-Henri Lévy in a radio interview. But, he continued, Dieudonné’s ideas constitute ‘such an aggression against the content and basis of the idea of the Republic that there is no other way than to forbid [his show].’  Free speech, in other words, is sacred only so long as it is acceptable to liberal republicans like Levy; but it does not extend to those who are hostile to the ideals of the Republic. This is to eviscerate the meaning of free speech. To talk of freedom of expression for everyone but bigots is to hollow out the principle.  It is precisely figures such as Dieudonné who truly test the mettle of our attachment to free speech.

Vet Malik hva han skriver? Er det folk som Dieudonné som tester om vi tar ytringsfriheten på alvor? Er hat fri tale? Ville man sagt det samme om verden så en ny Hitler? Dieudonné har tydelig markert at det ikke bare er ord. Han har gått inn for frikjennelse av lederen for banden Barbarene, som torturerte israeleren Halevi ihjel. Du skal være ganske langt ute for å si noe slikt. Det er indisierekken som viser hvem Dieudonné er.

Malik siterer Milton som skrev at det å tro at man kan forby ondskapen er å ligne med mannen som stengte hageporten for å holde kråkene ute.

Men Milton hadde ikke opplevd gasskamre.

Dieudonné beklager at de ikke finnes, så han kan bli kvitt den plagsomme journalsiten Patrick Cohen.

Malik vil ikke forholde seg til at det finnes bevegelser som ikke lar seg nå av fornuften. Nazismen var en slik bevegelse. Malik bruker selv betegnelsen antipolitikk om strømningen Dieudonné representerer. Argumenter biter ikke på den.

Censoring ugly ideas does not make them go away. Bans, rather, are a means of abrogating our responsibility for dealing with such ideas.

Forbud er alltid det nest beste. Det er ingen foretrukken løsning. Det er nok riktig som en leser skrev: myndighetene våknet plutselig og forsto hva som holder på å skje. De har sjansen til å stanse dette med debatt og opplysning gå fra seg og må gripe til domstolene. Det forhindrer ikke at deres vurdering er riktig: Dieudonné representerer en type politisk bølle som utnytter friheten til å gå løs på en liten minoritet. Fotavtrykket hans er så tydelig at de som forsvarer ham bør ta inn over seg at dette handler om noe annet enn ytringsfrihet.

http://kenanmalik.wordpress.com/2014/01/15/dieudonne-the-clown-of-the-anti-age/