Sakset/Fra hofta

Avveiningen mellom hensynet til økonomisk vekst på den ene siden og nasjonal suverenitet på den andre, er blitt den kanskje viktigste politiske dynamikken i Storbritannia. John Harris antyder i The Guardian at UKIP-leder Nigel Farage er i ferd med å legge alen til sin politiske vekst fordi han sier at økonomien ikke er alt.

Dette kan vise seg å være et uhyre effektivt svar til de britiske politikerne som vil forbli ombord på den europeiske integrasjonens ekspresstog fordi de ikke synes de har noe valg: handelen blir angivelig skadelidende hvis man på viktige punkter skulle sette foten ned overfor EU, slik lyder i alle fall de dulgte truslene fra Brussel.

Folk er villige til å ofre litt økonomisk til fordel for det sosiale, fremholder Farage:

Meanwhile, Nigel Farage makes his most significant contribution to British politics yet. On Tuesday, he was on Radio 4’s Today programme, echoing something he had already said to Nick Robinson, in the latter’s BBC2 programme, The Truth About Immigration: «There are some things that matter more than money.» Around a minute into his interview, there it was again: «If you said to me, do you want to see another 5 million people come to Britain, and if that happened we would all be slightly richer, I would say, do you know what? I would rather we were not slightly richer … I do think the social side of this matters more than the pure market economics.»

Dette har brakt en ny dimensjon til spillet, mener Harris. Ingen av de store partiene har hittil utfordret tanken om at hensynet til rikdom trumfer alt annet. Er den beste av alle verdener et globalt markedstyranni hvor man konkurrerer med land som i praksis ofrer mennesker?

Folk bryr seg mest om de nære ting, mener artikkelforfatteren.

Real people, by contrast, care more about their jobs, where they live, and the fuzzy stuff of security, happiness and a sense of belonging. Politicians affect to understand, but mostly don’t. Particularly on the left, to borrow a line from Drew Westen’s book The Political Brain, too many people «thrive on policy debates, arguments, statistics, and getting the facts right». A shared fixation with growth figures and national competitiveness is of a piece: more human considerations must be set to one side, lest we fall even further behind the Chinese.

Harris mener at UKIPs program nesten med nødvendighet må bygge på et slik syn, men at partiet hittil ikke har sagt det rett ut. Når Farage retter en appell til følelsen av tilhørighet, kan han raskt finne klangbunn i en befolkning som har lengtet etter noen som snakker til dem på denne måten.

Den som tar Farages utfordring, må kjempe på den samme arenaen, skriver Harris.

Those who believe in the free movement of people should now understand what they have to do: stop yakking on about such abstract matters as migrants’ net contributions to the economy, and start to talk about what people from overseas bring to the communities where they live (while, if at all possible, also acknowledging that large-scale immigration is unavoidably disruptive and disorientating, something too often missed).

Det lyder ikke som noen enkel oppgave.

 

It’s not about the money: what Ed Miliband and David Cameron can learn from Nigel Farage