Kommentar

Ed West i the Telegraph har noen refleksjoner over David Camerons foraktfulle omtale av Nigel Farage, og United Kingdom Independence Party, Ukip, som er relevant for elitens behandling av opposisjonelle stemmer over hele Europa, også Norge.

Hver gang en utenlandsk stemme sier noe foraktfullt om politiske outsidere, plukkes det opp av norske kolleger som kolporterer det videre med dårlig skjult skadefryd. F.eks statsminister David Camerons karakteristikk av Ukip-medlemmer:

David Cameron had previously said, back in 2006, that the party was made up of «fruitcakes, loonies and closet racists», and, when asked on the Andrew Marr Show whether he would withdraw the comment, added a fresh insult.

Som kjent er Ukip begynt å spise seg inn på de konservatives beitemarker. Toryene lekker. Likvel svarer Cameron med ny forakt. Hva kan det komme av? Hvor kommer dette behovet for å dukke en bestemt type motstander av?

Jonas Gahr Støre er den i norsk politikk som utmerker seg ved sin måte å ta utfordrere på. Han utfolder sin forakt for Siv Jensen for åpen skjerm, og ingen ser ut til å legge merke til hva som foregår. Nylig forsøkte han å gjøre det samme overfor Janne Haaland Matlary, men ble satt på plass.

Det er en type nedlatenhet og utpsyking som man kun kan utøve hvis man er sikker på å ha et publikum i ryggen som ler på de riktige stedene.

Medier massererer politikere og omvendt. Den radikale venstresiden er sten død som alternativ. Nå er det et «nytt høyre» som vokser, og establishment forsøker å stanse den med en blanding av sosial forakt og brunskvetting.

At toryer er arrogante overrasker kanskje ikke. I forrige stortingsperiode hørte jeg en historie om at mange representanter unnlot å hilse på Frp’ere. Det var før den store justeringen inn mot sentrum. Men likevel. Et minimum av «civility» er å hilse. Noe av den samme mangel på høflighet har undertegnede også opplevd fra kolleger. Et tegn på et liberalt samfunn er at man bevarer visse omgangsformer, til tross for uenighet. Hvis ikke signaliserer man at uenighet er fiendtlighet og at den gjelder alle områder, helt ned til foreldremøter på skolen. Hvordan skal slik oppførsel ellers forstås?

Det kan virke som man har et behov for å vise forakt:

But somehow the Tory leadership gives the impression that they despise the Tory heartland more than The Guardian does.

Har dette noe med oppløsning av borgerlighet å gjøre? Norske medier som en gang var borgerlige viser ingen forståelse for politiske strømninger som bygger på verdier og tanker som var selvfølgelige for bare få år siden.

Påskudd

De har et påskudd, og det er at outsidere gjerne ikke tiltrekker seg de vakreste og mest suksessfulle og karrierebevisste. Noen av dem kan virke spesielle.

Ed Wests tanker om dette er interessante.

David Cameron was maybe once onto something about Ukip, although I can’t say for sure: all minor, fringe parties and organisations are dominated by true believers, often monomaniacs. This is one of the major obstacles small parties have in breaking out. Politics is a social activity, so that parties and campaign groups that attract socially skilled, non-awkward, attractive people have enormous advantages.

This is one of the reasons why the Left has a big advantage, its generous (but simplistic) message able to attract the young and beautiful. You’re far, far more likely to get lucky at a protest about the “cuts” than on, say, one against immigration (where the sexy gal quotient will be pretty low, I imagine).

Man kan overføre dette til norske forhold: Aksjonen for Marie Amelie tjente utvilsomt på at hun pr-messig var lett å selge. Bra utseende, stilsikker, veltalende, tilhørende de rette miljøer. Med en kjæreste som kunne spilt motstandsmann i Max Manus-filmen.

Denne estetisering av politikken har imidlertid en pris. Den vinner, skaffer aktørene et overtak. Men den vinner ikke den politiske kampen. Selv om kjendiseri og estetisering drar seerne er det en flyktig popularitet. De politiske strømningene stikker dypere, de berører folks følelser for fremtiden. De pene menneskene registrerer dette, at noe unndrar seg deres innflytelse. Da må det være grums. Man har konkludert med at svaret er: Folket må oppdras. De opprørske foreldre og besteforeldre startet ut med autoritære forbilder, nå overtar de sammen med avkommet en konklusjon om at folk ikke er å stole på. De må styres. Sirkelen er sluttet.

Men i en medieverden er det ikke gitt at de lykkes. Hvis outsiderne får tak i flinke folk, kan situasjonen snu. Dyktighet og seriøs fremtoning kan gjøre karakterdrap vanskeligere. Det andre punktet er sosial omgang: for å bygge et politisk miljø må mennesker omgås. Det er derfor den kristne blokken i USA er så sterk: de omgås flere ganger i uken. De kjenner hverandre og har et stort reservoar av innsatsvilje.

Dette var tidligere den norske venstresidens store force. Nå skranter det. Gløden er borte.

Skal noen klare å utfordre meningshegemoniet i Norge må de være villig til å engasjere seg, både menneskelig og økonomisk.

Hvis noen av disse betingelsene oppfylles kan det være at vanlige folk tør å slutte seg til:

However, once a group becomes large enough a tipping point comes when enough normal people join and the weirdness factor falls. I don’t know what Ukip was like years ago, but I went to the conference last September and the people there seemed pretty normal (a point Evan Davis made on the Today programme). I was probably one of the weirder ones, in fact.

They weren’t odd, they just weren’t chattering class people, and maybe lacked the metropolitan irony that London media-political folk prefer. Unfortunately for the Prime Minister, that is what most Conservative voters are like: I suspect many defect to Ukip because they get the impression the Tory leaders are laughing at them.

Norge har tradisjonelt ikke vært et snobbete land. Det kan være at den suvereniteten som Oslo-eliten hoverer med, ikke går hjem i resten av landet. Hovmod står før eller senere for fall.