Christian Skaug Historieprofessor John Peter Collett spør i Dag og Tid hvorfor grunnlovsjubileet ser ut til å handle mest om demokrati, men lite eller ingenting om selvstendighet, som var viktig i 1814 og turde være viktig i dag.
Det er to hundre år sidan hendingane i 1814, og det offisielle Noreg legg opp til storstila feiring gjennom heile året. Men kva er det eigenleg meininga at vi skal feira? Bodskapen som har gått ut frå den prestisjetunge jubileumskomiteen som Stortinget har sett ned, er klår: «Styrende tema for jubileet er demokratiets betydning og utfordringer i vårt samfunn, samt betydningen av et bredt engasjement og deltakelse i hele spekteret av demokratiets institusjoner.»
Den ulne og uskjønne formuleringen er som skapt for å glemmes etter to minutter (prøv selv). Hva pokker er «betydningen av deltakelse i hele spekteret av demokratiets institusjoner»? Faremo kunne ikke ha gjort det bedre.
Ingen vil vera usamd i at demokrati er bra, men kvifor er dette det einaste som vi skal feira av det som kom ut av hendingane i 1814? Det kunne vera nok av anna å hugsa. Til dømes at Noreg erklærte seg som ein sjølvstendig stat i 1814 og har vore det sidan. Eit «frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige» som det stod, og framleis står, i paragraf 1 i grunnlova, jamvel gjennom dei 91 åra vi var i personalunion med kongeriket Sverige. Nasjonalt sjølvstende var hovudsaka i 1814 òg for dei som skreiv grunnlova. No, to hundre år etter, er det ikkje noko det er verdt å nemna.
Kvifor feirar vi ikkje 200-årsjubileum for nasjonalt sjølvstende?
Collett gir selv det mest plausible svaret:
Når sjølvstendet ikkje er med i jubileumsfeiringa for 1814, kjem det kanskje av at dei som har lagt planane, skjemmest. Nasjonalisme er noko reaksjonært.
Ikke desto mindre bruker vi selvstendigheten når det er hensiktsmessig:
Med heimel i paragraf 1 i grunnlova har Noreg lagt under seg eit svært territorium mange år etter at grunnlova vart vedteken. Når vi no hevdar at olja i Nordsjøen og Barentshavet og dei store fiskeressursane der høyrer til nordmennene og ikkje nokon andre, er det fordi vi som sjølvstendig stat har tinga med andre sjølvstendige statar om dette og har nådd fram til semje med dei. Kor demokratisk dette er, kan diskuterast. I det minste er det uvisst om folkefleirtalet i verda ville ha støtta dei norske territorialkrava, om nokon hadde spurt.
Også resten av teksten gir verdifull voksenopplæring – sannsynligvis til dem som trenger den minst, gitt hvor den er offentliggjort. I en bedre verden ville tekster av slikt format ha stått på kronikkplass i en av de største avisene.
