Feature

Kan det herske noen som helst tvil om at EDL-leder Tommy Robinson når bedre frem til vanlige briters hjerte enn statsminister David Cameron? Hvorfor er det ikke Cameron som tar et oppgjør med radikale moskeer og koranskoler?

Det å vise lederskap innebærer også å si noen ukomfortable sannheter når det er nødvendig. Så lenge statsministeren og andre med makt avstår fra å ta en høyst nødvendig konfrontasjon med den rette blanding av skarpsyn, karisma, fasthet og beherskelse, vil andre tre inn i deres sted – med et annet blandingsforhold mellom disse fire ingrediensene.

Tommy Robinson er en usedvanlig retorisk begavelse, har flesteparten av faktaene sine i orden, og ikke så rent lite av analysen. Han er ung, kjekk og uredd, har glimt i øyet, og tar alle forbehold om at vold er uønsket og at det er mange flotte muslimer. Det er lett å tenke seg at han kan bli en formidabel leder dersom man får oppleve kombinasjonen av islamsk terror og politisk unnvikenhet noen ganger til.

Han kommer til å være i sin beste alder etter at dagens politikere er erstattet av nye, med analysene fri for feilskjær, og det er langt fra gitt at samfunnsklimaet bedres eller volden avtar i mellomtiden. Hverken politiske, sosiale, demografiske eller økonomiske indikatorer tyder på det.

Inntil videre er det en forholdsvis grei oppgave for makten å marginalisere ham. Det som finnes av ukloke handlinger, ord og analyser i hans fortid, EDL-medlemmer som går over en eller annen strek etc. vil bli brukt for det det er verdt sammen med betegnelsen høyreekstrem.

Men folk har ikke helt sluttet å stole på seg selv, en øvelse de får mer og mer bruk for. De ser med letthet at det ikke er en høyreekstremist som taler til dem, selv om han nok har sitt svare strev med å holde slike unna, og selv om det utvilsomt bor både en rabbagast i ham og en pøbel i mange EDL-medlemmer. Robinson gir ellers svar på tiltale: Det er ikke rart folk bruker finlandshetter så lenge de mister jobben med synlig ansikt.

Samtidig synker tilliten til politikere. Folk begynner å stille seg noen spørsmål. Er det når alt kommer til alt så sikkert at Robinsons synderegister er større enn Camerons? Og skal det ikke veies opp mot registeret av fortjenester? Er det ikke fortjenstfullt å si ubehagelige sannheter? Er det som finnes av tvilsomme fakta og ditto analyse hos Robinson noe mer kritikkverdig enn Camerons geberder for å benekte at Woolwich har noe som helst med islam å gjøre?

Folk vil gjerne ha koherens. De vil vite hvem de har med å gjøre. Når en politisk stjerne in the making som Boris Johnson går fra å analysere den muslimske fundamentalismen skarpt som redaktør for The Spectator, for siden å tie helt stille om den som Londons borgermester og aspirerende Tory-leder, skjønner folk at de blir lurt.

Og da er det ikke rart om EDL vinner terreng. Det er, på godt og ondt, helt som fortjent.