Kommentar

I drømmene (skriver Coleridge), skaper bildene de forestillingene vi tror de er årsaken til. Vi blir ikke skremt fordi en sfinks truer oss, men drømmer snarere en sfinks for å forklare redselen vi føler. Men hvis det virkelig er slik; hvordan kan da en enkel beretning om slike forestillinger til fulle gjengi den undringen, begeistringen, uroen, ubehaget og gleden som vokste fram av drømmen den natten? Likevel skal jeg forsøke å gjengi nettopp dette. Kanskje kan det faktum at hele drømmen bare består av et eneste
opptrinn fjerne, eller i alle fall forenkle dette grunnleggende problemet.

Det skjedde i kveldingen i lokalene til Det historisk-filosofiske fakultet. Som det ofte skjer i drømme var alt på en måte forskjellig; hele opptrinnet var omdannet ved en lett forstørring. Vi var i ferd med å velge våre representanter til komiteene på fakultetet. Jeg konverserte med Pedro Henriquez Urena, som i virkeligheten hadde vært død i mange år. Med ett ble vi overdøvet av bråket fra en demonstrasjon eller en gruppe gatemusikanter. Huiing og brøl fra mennesker og dyr trengte opp til oss nedenfra. En stemme ropte: ”Her kommer de!” og så ”Det er Gudene, det er Gudene!” Fire eller fem skikkelser skilte seg ut fra mengden og tok plass på scenen i Aulaen. Vi jublet og gråt alle sammen. Det var Gudene, endelig var de kommet tilbake etter århundrer i eksil.

Opphøyet av scenen hevet de hodet og strammet seg opp mens de overmodig tok imot vår hyllest. En av dem holdt fram en gren, som uten tvil ble framkalt av drømmens enkle botanikk; en annen, slo ut hånden i en innbydende gestus – en hånd som endte i en klo; et av Janusansiktene betraktet med mistro det buede nebbet til Thoth. Jeg vet ikke sikkert hvem det var, men kanskje egget av vår applaus brøt en av dem ut i en besk, seierssikker kakling, med islett av gurgling og fløyting. Fra det øyeblikket skiftet stemningen.

Det begynte med mistanken (kanskje overdrevet) om at Gudene ikke kunne snakke. Etter å ha levd på flukt og i frykt i århundrer var deres menneskelige kvaliteter tørket inn; Islams måne og Romas kors hadde vært uforsonlig i sin behandling av disse rotløse flyktninger. Den olympiske slekts forfall viste seg ved de lave pannene, den gule tanngarden, den glisne mulatt- eller kineseraktige mustasjen og de tykke leppene.

Påkledningen framviste ikke fornem og verdig fattigdom, men snarere en ekkel luksus fra spillebulene og bordellene fra byens underverden. En nellik blødde fra et knapphull, vi oppdaget bulen av en dolk under en tettsittende jakke. Brått sanset vi at de spilte sitt siste kort og at de hadde utviklet seg til listige, ondskapsfulle, ubarmhjertige skapninger – til aldrende rovdyr som ville ødelegge oss alle hvis vi lot oss bevege av frykt eller medlidenhet.

Vi dro fram våre tunge revolvere (i drømmen materialiserte de seg bare) og drepte gudene med glede i vårt hjerte.

 

Jorge Luis Borges

(Fra samlingen: El hacedor 1960)

Oversatt fra spansk av Bård Folkeson