Sakset/Fra hofta

For noen år siden begynte EU å omtale motstandere som fiender. Motstandere av det europeiske prosjekt ble tillagt suspekte motiver. Dette kjenner vi også godt fra norsk debatt.

Men hva er «det europeiske prosjekt»? Er det ikke sine egne drømmer man snakker om? og hvordan kan man kreve at folk skal abonnere på samme drøm?

Når man i dag ser resultatet forstår man at det var høyst legitimt å være kritisk til en drøm som sto på urealistiske ben.

Men fortsatt insisteres det på at drømmen er det samme som virkelighet, til tross for at alle kan se at den er i ferd med å briste.

En svak drøm må stives opp med fiendebilder. Men når EU er i krise er det farlig å utvide denne til å bli en politisk krise, for det er hva drømmerne gjør når de utroper motstanderne til høyreekstreme eller høyreorienterte. Interessant nok blir ikke venstreradikale Syriza i Hellas omfattet med samme negative adjektiver, til tross ot de er uttrykk for samme radikalisering.
Det er fortsatt tillatt å senke økonomien – og politikken – med urealistiske og selvmotsigende krav.

Dette sprik mellom drøm og virkelighet gir seg selsomme utslag, hvor de som fortsatt forsvarer drømmen forlanger at andre skal vise lojalitet.

Theodore Dalrymple forteller at han ble intervjuet av en journalist fra belgiske Le Soir, som spurte hva han syntes om det europeiske prosjekt.

As it happens, I was once interviewed by one of Le Soir’s best-known journalists, who asked me whether I was in favor of the European project. I said that I would answer if she would tell me what it was. She did not, and we moved on to other subjects. Whatever the European project may be, those who don’t embrace it wholeheartedly—with a fervor that can only be described as mystical, considering that no one can explain or define it in simple terms— are depicted not as skeptics, but as enemies. Thus in Le Soir, we read: “Only the enemies of the Euro and of the European political project, notably the City of London, dream of such a cataclysm [the break-up of the single currency]!”

The City of London—Britain’s equivalent of Wall Street—here plays the role of the bloated plutocrat of Soviet iconography or of the Jewish manipulator of Nazi iconography, pulling the strings behind the scenes in order to achieve its malevolent design of controlling the world. One can make many possible criticisms of the City of London, but a determination to destroy the viability of the euro for some unspecified, atavistic reason is certainly not among them. If the euro is viable, the City couldn’t destroy it; if it is not, the City cannot save it.

Denne debatten går langt tilbake i Norge, for allerede under de tidligste EU-debatter forsøkte høyresiden å så tvil om motstandernes moralske legitimitet. Nå er et overveldende flertall motstandere, men retorikken som stempler EU-motstandere som suspekte, har overlevd i presse og hos Thorbjørn Jagland. Mediene benytter samme retorikk mot de høyreorienterte i Europa. Slik knyttes trådene sammen i en felles oppfatning av hvem som er farlige: det er vanskelig å se forskjell på det europeiske prosjekt og multikulturalismen. Begge er drømmer, og de som er skeptikere eller tvilere er suspekte.

Men hva skjer når alle med øyne i hodet kan se at drømmen er bare det – en drøm som brister?

Dalrymple skisserer to valg for EU:

the Europeans face a stark choice: ignore economic reality or ignore political reality. If they persist in a currency union without some kind of budgetary union, implosion will come sooner or later. If, on the other hand, they go for budgetary union, a political explosion will happen sooner or later.

Den første veien – å ignorere økonomiske realiteter er man nå i ferd med å bli innhentet av. Den politiske har man heller ikke dekning for i befolkningen. Så hva vil det bli? Fortsatt vakling, sjangling, uttværing og seigpining. Ikke noe tar livet av drømmer mer effektivt enn dette.

Hvor ender vi? Ett svar er at arkitektene og agitatorene for «det europeiske prosjekt» aldri har hatt monopol på hva Europa er og bør være. Mistenkeliggjøringen av skeptikere var i seg selv en undergraving av tilliten.

Bare å få reetablert denne sannheten er et stort skritt. Motstanderne av EU i sin grandiose form er like mye gode europeere som Brussel-drømmerne, og har kanskje en dose mer realisme?

A Continental Fantasy
Simple-mindedness and megalomania characterize the “European project.”