Hans Rustad Fredsprisen til EU handler ikke om Kull- og stålunionen. Det å gi EU fredsprisen når EU befinner seg i en krise man ikke ser noen ende på, er en symbolsk gest. Symbol på hva? På fortrengning. På at man ikke tåler virkeligheten, men foretrekker å leve i en osteklokke.
Svulstighetene og banalitene renner i strie strømmer. José Manuel Barroso, Herman Van Rompuy og Martin Schulz er maktmennesker som har bygget en usynlig mur mellom seg og vanlige folk. De er fast bestemt på å kjøre sitt løp, om det så koster grekere, spaniere, italienere og franskmenn fremtiden. Evnen til benektelse er like grandios som deres planer.
Vanlige folk reagerer med lede: De står og stirrer som foran et butikkvindu og lurer på hva slags sirkus dette er. Etter en stund går de trett og snur de seg vekk. De forventer seg ingenting av disse figurene.
EUs toppledere representerer noen bestemte europeiske trekk: en evne til forstillelse, fortrengning og selvbedrag som vi har sett før. Den forrige krisen var da EU unnlot å stanse Slobodan Milosevic og lot ham bombardere først Kroatia og så sette igang krigen i Bosnia og senere Kosovo. Det er en direkte sammenheng mellom EUs unnfallenhet og mordene på 7.000 bosniske menn i Srebrenica. Liksom det er en sammenheng mellom Kofi Annan og FN-systemets unnfallenhet og drapene på 800.000 tutsier og hutuer i Rwanda våren 1994. Likevel får dette ingen innflytelse på omtalen av disse personene og institusjonene.
Like lite som de avverget krigen på Balkan og myrderiene i Rwanda, kan de forhindre nye massakrer. De mangler evnen til å lære.
Den europeiske forestillingsverden er noe helt spesielt. Det var den som gjorde at de europeiske regjeringene ikke maktet å gjøre motstand mot Hitler. Han fulgte helt andre spilleregler enn dem, og de nektet å innse det helt til det var for sent.
Denne gang er det eurokrisen som ryster Europa, og igjen er det manglende evne og vilje til å innse krisens årsaker som etter hvert forvandler en økonomisk krise til en systemkrise. Hvor langt må grekerne presses før de innser at de vil gå nedenom med euroen? Å klamre seg til normaliteten er noe menneskene gjør lenge etter at de burde sett sannheten i hvitøyet.
Norge har råd til å late som lenger enn de fleste. Men det skjer med en tone som er overspent og banal på en gang. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, hadde lørdag en kommentar som overgår det meste. Tittelen er i seg selv kostelig: EUs beste tid er nå.
EU har aldri vært viktigere enn akkurat nå. Den økonomiske krisen i Europa kunne ført til krig. Når det ikke skjer, er det fordi politikken virker.
Kommentatorer har i snart to år konstatert at hver gang EU handler er det too little, too late. Mange anerkjente navn har vist at det er eurosonens struktur som har skapt krisen. Men ifølge Skartveit er det Mr. Gekko.
Politikken, derimot, fremsto som grå og kjedelig. Makten og æren var i pengemarkedet. Politikere var bare interessante for de mektige dersom politikerne kunne gjøre det enda enklere å tjene penger. Penger og pengefolk opererte med verden som arena. Politikere som forsøkte å styre dem, visste at pengefolket dro videre hvis de ikke fikk det som de ville.
Så kom finanskrisen. Og eurokrisen. Politikken ble viktig igjen.
Det var de stygge, slemme menneskene i finansnæringen som skapte dagens krise. Dette er på nivå med AKP (m-l) på 70-tallet. Et forsøk på å skape en moralsk fabel man kan trøste seg med. Norge er selv en superkapitalist med sitt Pensjonsfond utland. Norge har ett av verdens største sovereign funds og gjør som alle andre: følger strømmen dit den gir høyest avkastning. EU har selv ikke noe svar på disse utfordringene, bortsett fra kontrolliver og ønske om å skattlegge høna som legger gulleggene.
Problemet er at EU ikke har noen svar, ikke på det demokratiske underskudd, ikke på velferdsstatens krise, ikke på aldersbølgen, ikke på integrering, ikke på forsvar og sikkerhet. Det er et stort, gapende hull hvor det skulle vært et ansvarlig ansikt. Angela Merkel tar vare på tyskerne, ikke europeerne, og slik blir resten av Europa underlagt tyske interesser.
Den fordypning man nå tar sikte på for å løse krisen, vil avskaffe nasjonal suverenitet, og det kan bare skje hvis man suspenderer demokratiet. En ganske høye pris for å bevare freden.
Som i eventyrene kan man skremme med fortidens skjensler.
Etter krigen lå vår verdensdel i ruiner, materielt og moralsk.
Det var ut av denne ruinen EU steg frem. Det er dette EU som nå er i ferd med å redde Europa fra et nytt sammenbrudd.
EU står selv for sammenbruddet. Hvordan kan mer av den samme politikken redde Europa fra noe som helst?
VG hilser en politisk union på tvers av nasjonale demokratier velkommen. Det er noe nærmest sovjetisk over denne hyllesten til krisen for at systemet skal kunne bli enda mer omfattende og irreversibelt. Finansnæringen har mange svin på skogen, men det Barroso og Skartveit går inn for, er noe langt verre.
Den felles økonomiske styringen som det var umulig å få gjennomslag for da euroen ble etablert, tvinger seg nå frem. EU utvikler seg gjennom kriser. Det er det som redder oss alle.
Vi bør hilse krisen velkommen, for den gir EU en sjanse til å «utvikle seg» enda mer, dvs. tvinge europeerne til en politikk de ellers aldri ville gått med på. Så kynisk er Brussel. Men underliggende merkes en panisk stemning. Dette minner mest om et absurd teater.
Men for første gang i Europas historie er det håp i en krisetid. Politikerne snakker sammen.
Språket blir meningsløst og ord kan bety hva som helst.
EU legger hver dag grunnlaget for fred i vår del av verden. EU gjør det mulig å løse nesten uløselige konflikter med fredelige midler. Hvis ikke dette skulle kvalifisere for en fredspris, vet jeg ikke hva som skal til. EU får fredsprisen på overtid – og i sin beste tid.
Hvilke uløselige konflikter er det EU løser eller har løst?
La oss vende blikket mot en amerikaner med europeiske røtter, som kan mer enn de fleste om dette blodstenkte kontinentet. Europeiske jøder som rømte Europa, vet noe som europeerne har glemt, mange av dem.
Walter Laqueur betrakter et EU som tok mål av seg til å bli verdensledende, i en artikkel i worldaffairsjournal.org.
Først en observasjon om politikk:
If there are no certainties in world politics, there remain probabilities that can be ignored only at great peril
Det er en europeisk spesialitet å drømme og hengi seg til de høyere luftlag. De på øverste dekk kan fortrenge stanken nedenfra – lenge. Eller de kan fordrive tiden med å drive veldedighet på underklassens bekostning i form av massiv innvandring.
Et europeisk tidsfordriv har vært forestillingen om at Europa er så mye bedre enn USA: at EU har utviklet menneskerettigheter til en høyere form for sivilisasjon.
Among European unity’s outspoken and influential proponents was Jeremy Rifkin, author of the 2004 book The European Dream, which stressed that the European vision was not based on the accumulation of wealth but on respect for human rights and the social market economy, social justice, and the welfare state. Such a model, based on the respect for law, would be far more attractive in the twenty-first century than the American way of life. It would make for greater happiness than the radical individualism at the heart of the American model (which would mean, to give one euphoric example, a more civilized and humanitarian society with less crime, no capital punishment, and so forth).
An even more extreme case of praising the European model was provided by Mark Leonard, an expert prominently involved in a variety of British and European think tanks who argued that the European model was not only preferable to the American on the level of ideas, but on the level of practical politics. Its advantage there, Leonard argues in his 2005 book Why Europe Will Run the 21st Century, gave it a leg up on the future—not as a dominant economic superpower necessarily and certainly not in the military arena, but simply because the evolving “European way” was uniquely relevant to the era of globalization. It showed a way to overcome the limitations of the nation-state, to collaborate on issues of paramount importance. Europe was performing a revolution in international relations as it was showing the whole world that relying on international law was more decisive than relying on military intervention and the balance of power. In Leonard’s view, the European century would come about not as a result of imperial power but simply because the European way of doing things in terms of social arrangements would become the world’s way of doing things.
More recently Leonard’s views have undergone a change. His November 2011 position paper “Four Scenarios for the Reinvention of Europe,” published under the auspices of the European Council on Foreign Relations, starts as follows: “Looming behind the euro crisis is a larger and more fundamental challenge; the near collapse of the European Union’s political system.” He now believes that the root of Europe’s political crisis is the necessity—and impossibility—of integration.
EU-beundrere fantes også på den andre siden av Atlanteren.
For example, Charles Kupchan, a Georgetown professor who was in charge of European affairs in the National Security Council under President Clinton, wrote The End of the American Era in 2002, in which he argued that the European Union was bound to be more powerful than America in future. But Kupchan begins an August 2010 Washington Post op-ed as follows: “The European Union is dying—not a dramatic or sudden death, but one so slow and steady that we may look across the Atlantic one day soon and realize that the project of European integration that we’ve taken for granted over the past half-century is no more.” (When The Last Days of Europe, my own “epitaph” for the continent was published in 2007, the Economist thought it unduly apocalyptic. But articles in recent issues of that periodical have had titles such as “Staring into the abyss,” “Into the storm,” and “Is this really the end?”)
EUs ledere forførte seg selv med sine grandiose planer. De trodde selv på at euroen var flyveferdig, at den Europeiske menneskerettskonvensjonen burde stå over nasjonal lovgivning. EU skulle ikke bare utkonkurrere, men outshine USA.
The mistakes were not limited to foreign observers, of course, but part of the European ideology, even on the highest level. In March 2000, for instance, the presidents and prime ministers of the countries of Europe met in Lisbon to outline their common strategy for the coming decade. The general consensus was that Europe would become the most competitive and dynamic economy in the world, able to sustain permanent growth with more and better places of work and greater social cohesion. Subsequently it appeared that this optimism was based on the assumption of permanent growth and mistaken demographic projections—a Ponzi scheme of sorts, although the assumptions underlying it were certainly not dishonorable.
